Fagpressenytt

Det er midt i et møte med ledelsen i Widerøe Ground Handling. Hovedtillitsvalgt Desirée Ojala avbryter seg selv.
- Ikke bit negler!
Formaningen hun gir administrerende direktør er vennlig og bestemt. Ojala snur seg mot personaldirektøren og fortsetter resonnementet sitt.
Hun ler ved tanken på minnet. - Jeg blir så lei av meg selv, jeg skal liksom passe på alle. Jeg har bedt flypassasjerer om å kle på seg også på vei ut til flyet, så de ikke blir forkjølet. Men jeg har jo ikke noe med det.

Pynter ikke
Klubblederen i bakkeselskapet WGH er ikke redd for å si i fra om hun har noe på hjertet. Ojala omtales som svært direkte.
- Jeg er jo finnmarking. Hvis jeg skal si noe, så kan jeg jo bare si det.
- Har det gitt deg trøbbel?
- Jah! Jeg har bomma noen ganger. Jeg bor jo i Vestfold. De er litt penere i praten og mer forsiktig. Her har folk «gått bort» - i Finnmark dør de.
Hun ler. - Det hender folk skvetter til når jeg snakker, og blir usikre. De forventer ikke at folk er så tydelige. Men jeg gidder ikke å pynte på noe.
Hun er bestemt i stemmen.
- Noen er redd meg. Men det har gått over når de har lært meg å kjenne.

Krisesituasjon
Vi sitter rundt spisebordet i eneboligen hos Ojala på Solløkka utenfor Sandefjord. Hun har dekket bordet med hjemmelaget foccacia, stekt scampi, skinke og oster. Gjestfriheten er ikke oppskrytt. Rundt dette bordet samler hun mer enn gjerne familie og venner hun regner som en del av familien. Her inne er det lyst og varmt. Ute, og i luftfarten, er det gråvær og tåke.
Også i WGH er det tøffe tider. Det er oppsigelser på gang, av flere årsaker. Selskapet som utfører tjenester som innsjekk, bagasjehåndtering og ombordstigning for ulike flyselsk