Så hvordan skjelne mellom ordentlig vitenskap og det vi må kunne kalle kvasivitenskap? Det hadde ingen noe klart svar på. Når heller ikke naturvitenskapen fremviste noen standard for hva som er gangbar forskning, var behovet for en prinsipiell og metodologisk opprydding blitt akutt. I alle fall for humanister som forbandt vitenskap med intellektuell redelighet og kritisk tenkning.
Stimulerende oppvekstmiljø
Flere filosofer forsøkte da også å løse denne store og presserende oppgaven. Den som lyktes best, var østerrikeren Karl Raimund Popper. Han ble født i Wien i 1902 og ble etter et langt liv en Østerrikes stolthet, selv om han på sine eldre dager gjorde engelskmann av seg og oppnådde å bli adlet av dronning Elizabeth i 1965.
Poppers foreldre var jødiske, med et liberalt sinnelag. De konverterte til protestantismen for å la seg assimilere i den tysk-østerrikske kulturen. Faren var advokat og fikk innpass i Wiens borgerskap, og begge foreldrene var opptatt av kultur og boklig lærdom. Karl og hans søsken vokste dermed opp i et stimulerende miljø, som ikke bare omfattet barndomshjemmet, men også hjembyen. Wien var på den tiden et arnested for nye og spennende tanker og kulturelle uttrykk.
At alt dette var mer enn nok å forholde seg til, var kanskje en medvirkende årsak til at Karl droppet ut av skolen som 16-åring og strevde med å finne sitt intellektuelle og yrkesmessige forfeste, helt til han var midt i tjueårene. Da fikk han, noe forsinket, tatt sin avgangseksamen, og han satset deretter på læreryrket.
Samtidig ble han student ved et nyopprettet pedagogisk institutt ved universitetet, hvor han fulgte forelesninger i psykologi og filosofi. I 1928 fikk han godkjent sin doktoravhandling i psykologi, og i 1930 giftet han seg med medstudenten Josefine Anna Henninger. Hun ble hans livsledsager, sekretær og viktige støtte i livet.
Fra kommunist til reformist
Som ung mann hadde Popper fattet interesse for den kommunistisk ideologi, men ble ganske raskt desillusjonert. Han fikk nok av ledernes dogmatiske slagord og kullsviertro på den marxistiske historieforståelsen, som tilla historiens gang en uavvendelig dynamikk som ville føre til kapitalismens sammenbrudd og sosialismens komme. Dette gjorde kommunistene mer opptatt av å maksimere sosiale kriser som kunne fremskynde det varslede sammenbruddet, enn av å bedre arbeidernes kår der og da.
Etter noen sjokkerende opplevelser med tilspissede gatedemonstrasjoner, der flere demonstranter ble skutt av politiet, sa Popper takk for seg og anla et reformistisk grunnsyn.
Her var Popper politisk på linje med en engere krets av filosofer som hadde begynt å møtes på 1920-tallet og som ble kalt «Wienerkretsen». Disse ønsket én gang for alle å finne ut av hva som skilte «ordentlig» vitenskap fra alskens kvasivitenskap.
Siden de tok utgangspunkt i Auguste Comtes hundre år gamle positivisme, der det å skjelne mellom vitenskap og metafysikk var en hovedsak, ble de kalt nypositivister. Selv for