Fagpressenytt

Den vestlige filosofiens historie rommer to relativt korte epoker, hver på rundt 150 år, da det skjedde en eksepsjonell oppblomstring av nye tanker og ideer. Den første av disse fant sted på tampen av bystaten Athens storhetstid i årene 450 til 300 før vår tidsregning, da Sokrates, Platon og Aristoteles gjorde seg gjeldende. Mens den andre inntraff to tusen år senere i det nordvestlige Europa etter religionskrigenes slutt midt på sekstenhundretallet, og varte fram til attenhundretallet.
For livssynshumanister er sistnevnte epoke, som er blitt kalt «fornuftens tidsalder» og som rommer opplysningstiden, særlig interessant. Men også filosofiens første blomstringstid i antikken er viktig. For da ble det satt en standard for all senere tenkning som også opplysningsfilosofene forholdt seg til.

SERIEN STARTET DERFOR med Sokrates, etikkens grunnlegger og den som først ga en utførlig demonstrasjon av kritisk tenkning. Og vi avslutter med Aristoteles, som på sin side opponerte mot Platons idélære og jordet sin tenkning i den fysiske virkelighet, på et vis som ga grunnlag for empirisk vitenskap. Han var også den som gjorde logikk til en egen filosofisk disiplin og som formulerte en dydsetikk som ble svært innflytelsesrik. Alt dette gjør ham relevant for sekulær humanisme, og vel verdt en egen artikkel.
Det spørsmålet Platon og Aristoteles var særlig opptatt av, er: Hva er kunnskap? Platon kom til at vi bare kan ha kunnskap om det som er uforanderlig. Og siden alt i den fysiske, sansbare verden er i stadig endring, kan denne ikke være noen kilde til kunnskap. Det kan bare den rene intellektuelle innsikt være, siden den alene rommer allmenne begreper som må ha sitt utspring i en oversanselig idéverden, som da må være evig og uforanderlig.
Ifølge Platon er det i kraft av denne idéverdenen vi finner orden og struktur i det som ellers ville ha vært et rent kaos av sanseinntrykk. Det er i kraft av intellektets innsikt i stolens idé og hestens idé og hva det måtte være, at vi kan skjelne mellom enkelte gjenstander og vite hva de er. Dessuten har allmennbegreper av etisk, religiøs og estetisk art - som Det sanne, Det gode og Det skjønne, samt de både etiske og intellektuelle dyder - sitt utspring i idéverdenen. Allmennbegreper og de tilhørende etiske og estetiske verdier har dermed sin egen, selvstendige eksistens, uavhengig av den menneskelige bevissthet.
de
DETTE KUNNE IKKE Aristoteles gå med på. Vel er det slik at sanseerfaring alene ikke gir oss kunnskap, fordi sanseinntrykk må ordnes ut fra allmenne begreper som ikke selv er sansbare for å bli til et begripelig hele. Men at vårt int