Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.
Humanismens ideer del 10
ARISTOTELES
(384 322 før vår tidsregning) Makedonsk filosof som gjorde athener av seg og utfordret sin læremester Platon med å vektlegge empiri som en kilde til kunnskap, og som grunnla logikken som en egen filosofisk disiplin samt utformet en svært innflytelsesrik dydsetikk.
10 sentrale tenkere for humanismen
Selv om sekulær humanisme er en ung isme historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.
Den vestlige filosofiens historie rommer to relativt korte epoker, hver på rundt 150 år, da det skjedde en eksepsjonell oppblomstring av nye tanker og ideer. Den første av disse fant sted på tampen av bystaten Athens storhetstid i årene 450 til 300 før vår tidsregning, da Sokrates, Platon og Aristoteles gjorde seg gjeldende. Mens den andre inntraff to tusen år senere i det nordvestlige Europa etter religionskrigenes slutt midt på sekstenhundretallet, og varte fram til attenhundretallet.
En standard for senere tenkning
For livssynshumanister er sistnevnte epoke, som er blitt kalt fornuftens tidsalder og som rommer opplysningstiden, særlig interessant. Det tar denne artikkelserien høyde for. Men også filosofiens første blomstringstid i antikken må vies oppmerksomhet. For da ble det satt en standard for all senere tenkning som også opplysningsfilosofene forholdt seg til.
Jeg startet derfor med Sokrates, som var etikkens grunnlegger og den som først ga en utførlig demonstrasjon av kritisk tenkning. Aristoteles opponerte på sin side mot Platons idélære og jordet sin tenkning i den fysiske virkelighet, på et vis som ga grunnlag for empirisk vitenskap. Han var også den som gjorde logikk til en egen filosofisk disiplin, og som formulerte en dydsetikk som ble svært innflytelsesrik. Alt dette gjør ham relevant for sekulær humanisme, og vel verdt en egen artikkel.
Platons problematiske idélære
Renessansemaleren Rafael har anskueliggjort kontroversen mellom Platon og Aristoteles på et slående vis i sitt veggmaleri Skolen i Athen (1509-11) i et av Vatikanets palasser. Her er Platon og Aristoteles blikkfanget, der de ivrig diskuterende skrider mot oss fra en praktfull søylegang. Den aldrende Platon peker insisterende opp mot himmelen - mot en evig og uforanderlig idéverden - mens Aristoteles, som er i sin beste alder, peker rett fram, mot oss og den øvrige empiriske verden.
Det spørsmålet Platon og Aristoteles var særlig opptatt av, er: Hva er kunnskap?
Platon kom til at vi bare kan ha kunnskap om det som er uforanderlig. Og siden alt i den fysiske, sansbare verden er i stadig endring, kan denne ikke være noen kilde til kunnskap. Det kan bare den rene intellektuelle innsikt være, siden den alene rommer allmenne begreper som må ha sitt utspring i en oversanselig idéverden, som da må være evig og uforanderlig.
Ifølge Platon er det i kraft av denne idéverdenen vi finner orden og struktur i det som ellers ville ha vært et rent kaos av sanseinntrykk. Det er i kraft av intellektets innsikt i stolens idé og hestens idé og hva det måtte være, at vi kan skjelne mellom de enkelte gjenstander og vite hva de er. Dessuten har allmennbegreper av etisk, religiøs og estetisk art - som
