På vei tilbake til T-banen på Storo, gikk jeg motstrøms i en bølge av polakker, som valfartet til Odeon for å se den neste av de fire overlappende visningene på plakaten denne kvelden.
Vi var der for å se filmen «Kler». På engelsk heter filmen «The Clergy», på norsk ville den antagelig blitt kalt «De geistelige». Det er en nådeløs kritikk av Den katolske kirken i Polen, regissert av Wojciech Smarzowski.
«Kler» hadde premiere i Polen 28. september, og kom til Norge den 19. oktober. Utover egen smak og behag, har jeg ingen spesielle forutsetninger for å vurdere dens kinematografiske verdi. Men hos meg som sterkt samfunnsinteressert person med polske røtter, vekker den begeistring. Ikke bare på grunn av dens innhold og kvalitet, men på grunn av mottakelsen den har fått.
I Polen er over fire millioner billetter solgt så langt, og filmen har for lengst seilt forbi amerikanske gigantproduksjoner som «Titanic» og «Star Wars: The Force Awakens». I Norge vises den på vel førti kinoer over hele landet, og distributøren KINO Projekt jobber stadig for å kunne vise den flere steder.
Takket være den enorme interessen blant polakker i Norge, måtte KINO Projekt sette opp en rekke nye forestillinger, etter at de som i utgangspunktet var planlagt ble utsolgt - noen steder på under en time.
Rå latter og opprørt taushet
Som filmopplevelse er «Kler» absolutt å anbefale. Historien er fortalt med en herlig balanse mellom alvor og letthet, og skuespillet engasjerer. Salen brøt ofte ut i latter, ofte hånlig og nådeløs sådan. Men det var også øyeblikk av sorg, lidelse og grusomhet som stilnet alle.
Gjennom sine fire hovedkarakterer - tre prester og en erkebiskop - viser filmen den lille fattige tjeneren på bygda og den rike, høye herren som gjør karriere i kurien eller Vatikanet. Både den fattige og den rike Kirken skaper egne omstendigheter for umoral.
Bygdepresten er ensom, frustrert og lever under enkle kår, men er en maktpe
