Psykisk helse
13.09.2021
Vi skal ikke frykte krisene, det er de som utvikler oss som mennesker, mener filmskaper Itonje Søimer Guttormsen.
- Kriser, sier filmskaper Itonje Søimer Guttormsen. - Kriser er helt essensielt det! Vi skal ikke være så redd for kriser. Vi skal være redd om vi ikke har hatt noen kriser. Det er der vi ruster oss og blir forsterka. Der vi utvikler empati og forståelse for egen og andres sårbarhet. En krise kan jo oppleves som helt havsnød når det står på. Og jeg tror man må dit også, jeg. Til tanken om at du drukner - og så «vosj!» - er det som om noen drar vekk et forheng, og du ser et helt nytt landskap.
Hun trasker gjennom Vår Frelsers gravlund i Oslo og snakker om gylne kornåkere og lillablå himmelhvelvinger da hun får øye på et bøketre, og utbryter at her må vi slå oss ned, under grenene som trekker mot gresset, i blandingen av lys og skygge.
Det passer når vi skal snakke med Itonje Søimer Guttormsen. Hun er lys og skygge, kontraster. Hun sier hun trenger dem begge. Det store, utadvendte, generøse - som et filmsett. Det lukkede, konsentrerte, innadvendte - som en skriveperiode.
Akkurat nå, der hun flipper av seg skoene så hun blir barbeint og setter seg ned gresset, er hun flomlys.
- Jeg kunne aldri skrevet nå for eksempel. Jeg skal i gang med manuset til neste film, men jeg har ikke sjanse på grunn av alt som skjer i lanseringsfasen. Jeg er superoverfladisk. Prater og prater, tar lett til fest, og det har vært sommer ... og ... og ...
Hva er gyldig
Og hun har suksess. Den kunstneriske og eksistensielle krisen som er skildret gjennom uforløste og kompromissløse Gritt i debutspillefilmen med samme navn, er blitt filmskaperens egen kunstneriske forløsning. Filmen har tatt fem år å lage, men kampen for å nå dit har glødet og frustrert så veldig mye lenger.
- Det ligger stor skam i å føle seg uforløst, har du sagt?
- Ja.
Itonje Søimer Guttormsen har løsnet en spenne i håret, det virker å falle flere meter nedover skulderen. - Klart det er skamfult når du har en følelse av hva du kan gjøre og utrette, dette som brenner i deg. Ja, det som nærmest
Gå til medietHun trasker gjennom Vår Frelsers gravlund i Oslo og snakker om gylne kornåkere og lillablå himmelhvelvinger da hun får øye på et bøketre, og utbryter at her må vi slå oss ned, under grenene som trekker mot gresset, i blandingen av lys og skygge.
Det passer når vi skal snakke med Itonje Søimer Guttormsen. Hun er lys og skygge, kontraster. Hun sier hun trenger dem begge. Det store, utadvendte, generøse - som et filmsett. Det lukkede, konsentrerte, innadvendte - som en skriveperiode.
Akkurat nå, der hun flipper av seg skoene så hun blir barbeint og setter seg ned gresset, er hun flomlys.
- Jeg kunne aldri skrevet nå for eksempel. Jeg skal i gang med manuset til neste film, men jeg har ikke sjanse på grunn av alt som skjer i lanseringsfasen. Jeg er superoverfladisk. Prater og prater, tar lett til fest, og det har vært sommer ... og ... og ...
Hva er gyldig
Og hun har suksess. Den kunstneriske og eksistensielle krisen som er skildret gjennom uforløste og kompromissløse Gritt i debutspillefilmen med samme navn, er blitt filmskaperens egen kunstneriske forløsning. Filmen har tatt fem år å lage, men kampen for å nå dit har glødet og frustrert så veldig mye lenger.
- Det ligger stor skam i å føle seg uforløst, har du sagt?
- Ja.
Itonje Søimer Guttormsen har løsnet en spenne i håret, det virker å falle flere meter nedover skulderen. - Klart det er skamfult når du har en følelse av hva du kan gjøre og utrette, dette som brenner i deg. Ja, det som nærmest