Dette verket ble livsendrende lesning for tusenvis av kvinner, også i USA, der en (riktignok mangelfull) engelsk oversettelse ble lansert noen få år senere. Det ga støtet til en bølge av feministisk litteratur som preget så vel sekstiåttergenerasjonen som dens mødre. At det å være kvinne er blitt noe ganske annet i dag enn hva det var på femti- og sekstitallet, har Simone de Beauvoir hatt merkbar innflytelse på.
Ideologien om kjønnenes adskilte sfærer
Selv om det er et stykke igjen til full likestilling, tviler stadig færre på at kvinner kan tenke like rasjonelt som menn, slik historiens første feminist, Mary Wollstonecraft, påpekte for mer enn to hundre år siden - uten å bli hørt. Det samme påpekte for øvrig stoikeren Musonius Rufus for to tusen år siden, så denne innsikten kan knapt kalles ny. Men det har vært en uønsket innsikt som helt fram til vår tid ble fornektet og fortrengt.
Nettopp dette er det verdt å dvele litt ved. Hvorfor ga ikke den ellers så liberale og progressive opplysningstiden nevneverdig rom for kvinnelige tenkere? Og hvorfor ga man heller ikke på attenhundretallet, da både vitenskapelig og politisk tenkning var i rivende utvikling, kvinnene noe særlig større armslag enn det de hadde i førmoderne tid?
Forklaringen på dette er at ideologien om kjønnenes adskilte sfærer var så hevdvunnen og sementert at den gikk for å være et biologisk faktum. Den ble derfor ikke utfordret, men snarere befestet, av sytten og attenhundretallets tenkere og vitenskapsmenn, deriblant både Auguste Comte og Charles Darwin: Mens det lå i mannens natur å utfolde seg i yrkeslivet samt i det offentlige og intellektuelle liv, var hjemmet kvinnens naturlige domene. Hennes livsoppgave var derfor å bli en god og lydig hustru, og å føde og oppdra barn. Hun skulle dessuten, som den ellers så radikalt frittenkende opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau fremholdt, oppdras til å være sin mann til behag.
Feminismen i sin første tapning
Man måtte være usedvanlig lite fordomsfull for å gjennomskue ideologien om kjønnenes adskilte sfærer som nettopp ideologi. Men det klarte den engelske filosofen John Stuart Mill, som levde i en intellektuell symbiose med kvinnen i sitt liv, Harriet Taylor. Mills (og antagelig Taylors) bok Kvinneundertrykkelsen (1869) ble en feminismens bibel, som kritiserer det eksisterende lovverket for å begrense kvinners myndighet og råderett over egne penger, samt deres adgang til høyere utdanning. Mill fant dette ikke bare urettferdig, men også lite rasjonelt, fordi samfunnet da avskar seg fra å gjøre bruk av kvinners intellekt og andre evner. Og det var noe alle i lengden tapte på.
Når Harriet Taylor ikke står oppført som medforfatter på Kvinneundertrykkelsen (samt Mills viktigste bok
