Bedre Skole
10.06.2016
Når man argumenterer og arbeider for inkludering i dag, så møter man ikke motstand. Det er fordi inkluderingstanken ikke blir opplevd som farlig eller utfordrende på noen måte. Men denne likegyldigheten er det farligste, og vi har derfor et dyptgående demokratisk problem her, sier Eva Simonsen.
- Vi må bare innse at den inkluderende skolen er et prosjekt som i praksis er gitt opp. Det viser seg ved at begrepet «inkludering» er forsvunnet fra offentlige skoledokumenter. Det samme er «nedsatt funksjonsevne», «spesialpedagogikk» og «funksjonshemming». Det vil si, begrepene fins fortsatt, men slike temaer blir nå behandlet i egne meldinger. Og når inkludering blir behandlet for seg og ikke blir en del av den generelle skolepolitikken, da er inkludering i praksis ikke mulig, sier Simonsen.
Ifølge Simonsen bør man ikke bli så overrasket over at inkluderingstanken gradvis har mistet sin kraft. Det har med spenninger og brytninger i samfunnet å gjøre. Man tror gjerne at ting skal vare evig, at de verdiene vi har i dag skal vi også ha i fortsettelsen. Men ting er hele tiden i spill. Hun tror ikke nødvendigvis at man er «imot» inkludering. Det er bare det at tematikken ikke er særlig aktuell lenger.
Omgitt av likegyldighet Ifølge Simonsen ble inkluderingstanken parkert etter to spesielle perioder. Først
Gå til medietIfølge Simonsen bør man ikke bli så overrasket over at inkluderingstanken gradvis har mistet sin kraft. Det har med spenninger og brytninger i samfunnet å gjøre. Man tror gjerne at ting skal vare evig, at de verdiene vi har i dag skal vi også ha i fortsettelsen. Men ting er hele tiden i spill. Hun tror ikke nødvendigvis at man er «imot» inkludering. Det er bare det at tematikken ikke er særlig aktuell lenger.
Omgitt av likegyldighet Ifølge Simonsen ble inkluderingstanken parkert etter to spesielle perioder. Først
