Spørsmålet om verneverdi forholder seg til spørsmålet om autentisitet og om hvordan et eventuelt bevaringsgrep skal være «usynlig» og objektivt, eller subjektivt med en ny opphavs- person, sidestilt med den opprinnelige. Dette har vært en kjerne i debatten siden 1800-tallet, da John Ruskin forfektet objektivitet og ønsket færrest mulig inngrep i bevaringsverdige objekt, mens Eugène Viollet-le-Duc så på verdien av sitt eget restaureringsarbeid som likeverdig det opprinnelige objektet. Eksperimentell bevaringsteori åpner for ideen om at den som endrer, rehabiliterer eller transformerer et objekt kan sidestilles med den opprinnelige opphavs- personen. Hvilken frihet og hvilke rettigheter gir dette den som utøver et vern i behandlingen av det originale verket? Spørsmålet kan settes på spissen ved å se på faksimiler som bevaringsgrep i kulturminnevernet.
I motsetning til en kopi, som er en reproduksjon som innebærer en form for tolkning av det originale verket, benyttes begrepet faksimile om en nøyaktig gjengivelse av et originalt hånd- skrevet eller trykket verk, oftest bøker. Faksi- milen gir forskere muligheten til å studere originalverket uten å berøre, eller ha det for hånden i det hele tatt.
En konsensus om at autentisitet er den viktigste målestokken for kulturminner, har gjort bruk av faksimiler lite anerkjent i kulturminnevern generelt. Men problemer med slitasje og ødeleggelser av kulturminner gjør spørsmålet om faksimiler svært aktuelt. Og med det reises spørsmålet om hvordan tredimensjonale faksimiler kan bli


































































































