Elleve av totalt 16 deltagere er intervjuet. De fleste er positive til deltagelsen, som de opplevde var til hjelp, men for et mindretall ble opplevelsen negativ med anger, økt stress og tilbakevending av lidelsene. Disse deltagerne satt med følelsen av manglende kontroll over egen historie, fremmedgjørende presentasjon av seg selv og skyldfølelse over å utlevere tredjepersoner, som nære pårørende.
- Dette er alvorlige konsekvenser for dem det gjaldt, og sier noe om hvor betydningsfullt det er å være med i et slikt konsept, sier Kjersti Blehr Lånkan, doktorgrads-stipendiat ved Oslomet - storbyuniversitetet.
Hun har forfattet forskningsartikkelen sammen med Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning.
- Kjenner NRK og produksjonsselskapet Anti til disse konsekvensene?
- Det var turbulens i etterarbeidet som de var klar over, men mitt inntrykk er at de ikke kjenner til konsekvensene på denne måten. Jeg har ingen grunn til å tvile på at programskaperne virkelig har ønsket å gjøre godt, men det har likevel ikke vært nok til å sikre alle deltakerne en god opplevelse.
Da den første av i alt to sesonger av «Jeg mot meg», ble vist på NRK i 2016 var det nyskapende tv. I to ganger åtte uker fulgte tv-seerne åtte unge mennesker med psykiske utfordringer som gjennomgikk gruppeterapi, i tillegg til klipp fra deltagernes personlige videodagbøker. Gruppeterapien ble ledet av den kjente psykologen Peder Kjøs, og fikk oppmerksomhet og honør for å skape åpenhet og bryte stigma rundt psykisk uhelse, noe som også var programskapernes mål. Blant annet fikk seriens deltagere etter første sesong, sammen med Kjøs, Tabuprisen.
I rekrutteringsarbeidet ble det søkt etter unge mellom 18 og 28 år som kunne «vise h
