Hvorvidt historien Bygg 01 på Haslevangen handler om å knekke koder eller knuse egg for å lage omelett, er vanskelig å si. Det er uansett en mangslungen fortelling om hvordan man omformer en unik industribygning fra 1930-tallet, og hvordan et av Oslos mest etablerte kontorer taklet sin hittil største transformasjonsoppgave.
Det hele startet med at Vinmonopolets gamle produksjonsanlegg på Haslevangen fulgte med på lasset da Høegh eiendom kjøpte den hundre mål store tomten av Arcus i 2007. Bygningen på 50 mål, bygget i 1932, ble levert med monumentale fasader og store verneverdier. Regulert til bevaring i reguleringsplanen fra 2011. Definert som enestående norsk industriarkitektur.
Salgbart?
Høegh kjøpte også en del tilliggende tomter langs Økernveien og mot Frydenbergveien. Området utvikles til nærings- og boligområde, en «ny «bydel»» som det står å lese på Høegh eiendoms nettsider. Utbygger hadde forsøkt å få i gang lønnsomme prosjekter i mange år. De kom så langt at de hadde fått to rammeavtaler for prosjekter som ble lagt i skuffen. Utbygger hadde til og med satt opp to visningsleiligheter, men snudde likevel bunken. De var for usikre på om boligene ville være salgbare, og utlyste et parallelloppdrag i 2015. Det var sånn Kristin Jarmund arkitekter kom inn i bildet. De fikk oppdraget med å forvandle den massive bygningsmassen til et salgbart bolig- og næringsprosjekt. Resultatet, Bygg 01, skal stå ferdig i 2020, med 223 leiligheter fra andre til sjette etasje og utadrettete handels- og servicefunksjoner på gateplan.
Endte et annet sted
Prosjektleder for Bygg 01, Rasmus Jørgensen, og Kristin Jarmund ønsker velkommen til kontoret i Stortingsgata 20, Magnus Poulssons Høyres hus fra 1935. Høyre og Jarmund deler bygning, ikke nødvendigvis idégrunnlag, kommenterer arkitekten tørt. På møterommet står modellen av det prosjektet de tok med fra parallell- oppdraget på Hasle. Jørgensen forklarer hvordan prosjektet så ut, i grove trekk.
- Men så endte vi jo opp et annet sted enn både vi, Byantikvaren og plan og bygg hadde trodd, sier Jarmund, og utdyper:
- Vi snakker om et bygg på nesten 50 000 kvadratmeter, og alle skjønte at det var for stort til å stå i et framtidig bomiljø som et tomt og fraflyttet skall. Jeg tror alle brettet opp skjorte-
ermene og prøvde å legge vekk prinsipper og dogmatikk. Det ga prosjektet et godt driv allerede fra startblokkene, sier Jarmund.
Kompromissets time var kommet
De som brettet opp ermene var, i tillegg til Kristin Jarmund og teamet hennes, utbyggerne Tone Lindemark og Eirik Thrygg i Profier og Høegh Eiendom, byantikvar Janne Wilberg og direktør Ellen de Vibe i plan- og bygningsetaten.
Det som sto på spill i møte med det store, komplekse prosjektet, var som følger:
* Byantikvaren hadde motsatt seg rivning i det omfanget som var foreslått.
* Både byggherre og arkitekt mente at til dels omfattende rivning av deler av bygningsmassen var nødvendig.
Byantikvaren ønsket likevel å være med for å forsøke å få vernet det som vernes kunne i sluttspurten. Hovedkravet til byantikvar Janne Wilberg ble at man måtte kunne lese sporene av de revne bygningsstrukturene, blant annet den korsformete bygningskroppen inne i kvartalet, i det ferdige prosjektet.
Forsterket 30-tallsstruktur
Jørgensen tar tak i modellen på bordet og lirker ut den korsformede innmaten, som i skrivende stund snart er ferdig revet, rent bortsett fra deler av vegger og dekker der korsformen møter den ytre bygningskroppen. Der, forklarer Jørgensen, skal det være et gårdsrom hvor det skal være mulig å se restene av det som har vært.
- Den dimensjonen lå ikke i vårt opprinnelige prosjekt, fortsetter Jarmund.
- Resultatet av kompromissene gjorde at for eksempel korsformen nå kan leses
