BOKEN ER EN ANTOLOGI skrevet av forskere og ansatte ved Oslo Met og Høgskolen i Innlandet, samt praktikere. Den er et resultat av de to utdanningsinstitusjonenes samarbeid i forbindelse med deres strategiske samarbeidsavtaler med Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Boken er delt inn i tre deler: Arbeid og inkludering, Arbeidsinkludering i praksis og Spenninger i arbeidsinkluderingsfeltet.
Den første delen består av seks kapitler. I kapittel 1 introduserer bokens redaktører Hanne Glemmestad og Lise Cecilie Kleppe koblingen mellom sosialt arbeid og arbeidsinkludering, noe som utdypes i kapittel 3 (skrevet sammen med Kjetil Frøyland). Forfatterne trekker blant annet paralleller i arbeidsmåter og spenningsfelt. Denne koblingen fremstår som god og interessant. Noen sentrale spenninger kunne likevel blitt diskutert i større grad i disse kapitlene. I kapittel 1 trekker riktignok Glemmestad og Kleppe inn forvaltningskonteksten som omgir sosialt arbeid, hvor arbeidslinja er sentral. Forfatterne tematiserer spenningen mellom tilhengere av arbeidslinja - som kan finne støtte i tilnærminger som arbeidsinkludering rommer, og en annen posisjon hvor det stilles spørsmål ved måten arbeidslinja blir gjennomført på overfor personer med sammensatte utfordringer. Forfatterne går ikke nærmere inn på spenningen mellom disse posisjonene, men overlater det til bokens tredje del.
Glemmestad og Kleppe lanserer i kapittel 1 et spennende argument om at arbeidsinkludering kan betraktes som en spesialisering innenfor sosialt arbeid på linje med for eksempel boligsosialt arbeid og barnevern. De presiserer også at faget sosialt arbeid kan utøves både av sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere. Velferdsvitere nevnes ikke, men kunne også inngått på denne listen.
DE ØVRIGE FIRE KAPITTLENE i del 1 gir leseren kunnskap om arbeidsmarkedspolitikk (Hagaseth), Supported Employment (Frøyland), arbeidsgiveres samfunnsansvar (Støren-Váczy) og relevant lovgivning (Kane og Köhler-Olsen). I kapittel 2 poengterer Ingjerd Thon Hagaseth at arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinja også er velferdspolitikk. Hagaseth peker på en rekke sammensatte, strukturelle forhold som er svært relevante, men hvordan det forholder seg til arbeidsinkludering i form av individuelle tjenester, kunne i større grad blitt tematisert. For eksempel skriver forfatteren avslutningsvis at «godt sosialt arbeid og arbeidsinkludering gjennom en god kobling av virkemidler i Nav, helsetjenestene og utdanningssystemet kan gi en sterk effekt på arbeidsdeltakelse», noe som fremstår som en påstand uten godt belegg med tanke på at kapittelet tematiserer sammensatte, strukturelle forhold. Kjetil Frøyland gir en god innføring i Supported Employment (SE) i kapittel 4, som representerer en sentral tilnærmingsmetode for arbeidsinkludering. Frøylands kapittel viser hvordan vi i dag har kommet lenger når det gjelder faglighet rundt hvordan å hjelpe personer med sammensatte utfordringer inn i arbeidslivet enn da Nav-reformen trådte i kraft i 2006. Kapittelet gir også en nyttig historisk og kontekstuell ramme for SE både internasjonalt og nasjonalt. Det mest slående ved Aina A. Kane og Julia Köhler-Olsens gjennomgang av relevant lovgivning for arbeidsgivere, arbeidstakere og Nav i kapittel 6, er at Nav i liten grad har myndighet overfor arbeidsgivere når det gjelder arbeidsinkludering. Arbeidsgivere har riktignok plikt til å fremme likestilling og hindre diskriminering og arbeidstakere har rett til tilrettelegging på arbeidsplassen. Dette gjelder i eksisterende arbeidsforhold. Kane og Köhler-Olsen gjennomgår også Navs plikter med arbeidsformidling, individuell jobbsøkerbistand, samt adgangen til å stille vilkår overfor brukerne og iverksette sanksjoner ved vilkårsbrudd. Dette viser at Navs myndighet overfor brukerne er sterk i motsetning til overfor arbeidsgivere. I en bok om arbeidsinkludering kunne dette kanskje vært tematisert mer eksplisitt.
DEL 2 BESTÅR AV kapittel 7 til 11 og presenterer konkrete, praktiske eksempler på arbeidsinkludering. Redaktørene skriver at denne delen er ment som kunnskapsdeling og inspirasjon. Det vil jeg påstå den lykkes med. Kapitlene er bygget opp ved at de beskriver en bestemt brukergruppe og deretter intervensjonen som er brukt. Grete Johanne Wangen skriver i kapittel 7 om jobbstøtte til personer med utviklingshemming. Wangen viser til at det i dag er svært få personer med utviklingshemming i jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. Mange får nesten automatisk innvilget uføretrygd. Wangen beskriver detaljert om det som fremstår som ressurskrevende oppfølging av en gruppe som, dessverre, per i dag ikke synes å være høyt prioritert i Nav. Tatiana Maximova-Mentzoni beskriver innvandreres utfordringer på en god måte i kapittel 8. Forfatteren peker interessant nok på det hun omtaler som et eksemplarisk offentlig tilbud av programmer i Norge, men som likevel ikke har fått mange i jobb. Forfatteren omtaler et kjent problem som «institusjonalisert praksisfelle», hvor hun inkluderer arbeidsgivers perspektiv. Hun tematiserer også noe svært relevant, nemlig behovet for «etteroppfølging» som er naturlig når man jobber med arbeidsinkludering, samtidig som det utfordrer grensene for Navs ansvar (og brukers plikter).
I kapittel 10 presenterer Thorild Stimo, Solveig Persson og Anne Hellum Fontenehus-modellen for personer med psykiske helseproblemer. Det som gjør dette kapittelet interessant, er Fontenehuset som en frivillig aktør og tilbyder av arbeidsinkludering. Forfatterne påpeker medlemmenes mulighet «til å være aktiv og sosial uten nedskrevne planer eller oppmøteplikt». Kapittelet viser således hvilken ressurs tredje sektor kan være, selv om ikke forfatterne viser til forskningsmessig belegg om det faktisk får flere i arbeid («mange medlemmer har kommet seg ut i jobb»). Forfatterne reflekterer også godt over fallgruven over å bli for komfortable og «innelåst» på Fontenehuset.
DEL 3 OM SPENNINGER består av kapitlene 12 til 17. Kapittel 12 (Hans Jørgen Wallin Weihe), 14 (Bjarne Øvrelid) og 15 (Ole Petter Askheim) tar opp henholdsvis arbeidslinjas moralske slagside, det asymmetriske maktforholdet mellom individene og staten og løfter frem betydningen av arbeidsmarkedet som et strukturproblem for individers utsatte posisjon og ansvarliggjøringen de utsettes for. Weihe gir et historisk blikk på velferdsstaten og pe
