Biologen Lindholm leverte nylig et angrep på «vernebriller og labfrakker» i Aftenposten og forskning.no, der målet er å kommentere den pågående satsningen på naturfag i barnehagene.
Lindholms budskap er at barna lærer av seg selv, bare de får tid og mulighet til refleksjon.
Jeg må spørre: Hvor bred er Lindholms erfaring med norske barnehager? Og hva vet han om barns språklæring? Er barna i Lindholms barnehage planter som vokser av seg selv uten næring fra omgivelsene?
Lindholm sier nemlig at «Barnehage er en fin metafor fordi den antyder at den mentale fostertiden bør skje i omgivelser av høyt mangfold, men uten den voksnes direkte inngripen. Gode barnehagelærere er gjerne ordknappe.» Han fortsetter: «Jeg kjenner barnehagelærere som ikke kan utstå foreldremøter og som gruer seg til foreldresamtaler - de har liksom aldri noe å si. Men de gjør en fremragende jobb, fordi de er ordknappe, men med høyt nærvær.»
Den beste pedagogen snakker med barnet
Jeg stusser veldig over Lindholm resonnement når han lager en forbindelse mellom fremragende profesjonalitet og det å være ordknapp. Hvorfor skal ikke pedagogene snakke med barna? Er snakkingen «skolsk», ødelegger den barnas undring?
Vet Lindholm hvor viktig det er å snakke med barn i barnehagen? Vet han hvor lite det faktisk snakkes der, og at en hel forskerskare nasjonalt og internasjonalt har påpekt nødvendigheten av å bli
