Organiseringen i privat tannhelsesektor har gjennomgått store endringer de senere år. Den dominerende eiermodellen i Norge var lenge at tannleger i privat sektor eide sin egen praksis med en ansatt sekretær. De delte alle oppgaver i praksisen mellom seg, også de administrative. Det er imidlertid minst 30 år siden vi begynte å snakke om at solopraksisens tid var over.
Sakte, sakte har vi gått via forskjellige typer kontorfellesskap med flere tannleger til stadig større klinikker, og så i siste instans økende innslag av eksterne eiere. Synergieffektene av å slå sammen små enheter til større, er udiskutable både faglig og driftsmessig.
Utviklingen har vært drevet av flere faktorer:
Tannlegenes ønsker om større fagmiljøer.
Teknologisk utvikling skaper behov for stadig mer avansert og dyrt utstyr skal man følge med i tiden.
Det er blitt veldig kapitalkrevende å etablere en klinikk
Økende krav til HMS, internkontroll, arbeidsgiveransvar og administrasjon gjør det å eie en praksis utfordrende. Tiden man ønsker å bruke på pasienter blir spist opp av andre forpliktelser.
Mange unge tannleger ønsker ikke å eie eller å drive egen praksis. De har andre preferanser. Selv tannlegebarn vegrer seg for å overta foreldrenes praksiser. Tannlegepraksiser har i


































































































