Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Som funksjonshemmet møter jeg altfor ofte historier om frykt, ekskludering, fordommer, forskjellsbehandling, menneskerettighetsbrudd og diskriminering i møte med et samfunn dominert av funksjonsfriske.
Et samfunn med verdier og politikk som gir de som er funksjonshemmet en lavere status og av lavere verdi.
Dette skjer like mye i de små, tilsynelatende «bagatellmessige» handlingene, som i de store overskriftene.
Å være funksjonshemmet handler ikke om at vi er kravstore eller skal få andre rettigheter enn deg. Jeg tror dette ofte kan misforstås. Det handler om lik rett til frihet, frigjøring, likestilling og forsoning mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede.
For meg handler det om den langvarige prosessen jeg som funksjonshemmet må gjennomgå i Norge. Kampen for å være den man er og få like muligheter som alle andre. Det indre strevet med å finne ut av «hvem er jeg», «hvorfor skal ikke jeg få leve like meningsfylt som de andre» eller «handler det om at jeg er mindre verdt enn funksjonsfriske».
