Denne våren har teaterstykket «Hand to God» vært gjestespill på Teaterkjelleren, Oslo Nye teater. I forhåndsomtalene ble blasfemi fremhevet som et av stykkes styrker - foruten den røde tråden av svart humor. The New Yorker skal ha omtalt det som Sesam stasjon møter Exorcisten.
Det er i hvert fall en salgbar påstand. Og la det være sagt med en gang. Stykket er morsomt, sågar hysterisk (eller besettende) lattervekkende. Men det er også til dels bekmørkt, på flere måter enn det fravær av humanistisk lys som kan oppstå i mørkemenns skygger.
Satiren har flere lag enn den generelle religionskritikken og dem som rammer menighetslivet. Den sparker i mange retninger, inkludert mot den blinde, eller i dette tilfellet undertrykkende, religiøsitetens malplasserte omtanke for - og omfavnelse av - livssmerte.
Forbudt humor
Virkemidlet fremfor noen er imidlertid humor. Og i så måte skiller dette stykket seg ikke så mye fra det siste kunstneriske verket som ble rammet av den nå historiske blasfemiparagrafen i Norge. Fredag var det 40-års jubileum for Monty Python-filmen «Life of Brian». Filmen hadde premiere i England i 1979. Den ble forbudt satt opp på norske kinoer av Statens Filmkontroll 12. januar 1980.
Filmkontrollen mente sluttscenen ville kunne krenke religiøses følelser og dermed være et brudd på nevnte paragraf. Distributøren fikk hentet inn noen biskoper til å se en lukket visning, og deres uttalelser gikk av i favør av forbud. Det førte umiddelbart til at filmen i Sverige umiddelbart ble markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge».
Forbudet ble da også opphevet i oktober samme år. Men under visningene ble ikke scenen med Bergprekenen tekstet, og den åpnet med en plakat som opplyste om at Brian ikke var Jesus, i tillegg til at den ikke var ment krenkende. Den fikk også 18-årsgrense.
Likhetene er imidlertid ellers ikke så mange. Monty Pythons fornøyelige raljering over bibelhistorie får rett nok sin parallell i direkte henvisning til bibelinnhold, med tillegg for alternativ skapelsesberetning, ved stykkets inngang og utgang. Men der stopper også de åpenbare likhetene. Det er faktisk tvilsomt om dette stykket hadde passert like fort ut av datidens sensurering, hadde den først fått forbuds
