Gravplassen
02.10.2020
Det er få steder vi blir mer tankefulle enn når vi vandrer på en gravplass. Vi tenker på og savner dem som sto oss nær, vi minnes bekjente og vi reflekterer over vår egen begrensede tid her på jorda. Døden er ukjent og kan være vanskelig for oss. Ordene strekker ikke alltid til. Vi får hjelp av symbolarven vår for å uttrykke tilhørighet, håp og trøst.
Hva er det vi kan se ved en liten vandring på Hol gamle kyrjegard?
Kors og stjerne, hodeskaller og timeglass
Det latinske korset er det mest sentrale av alle de kristne symbolene: Korset er tomt, Kristus har stått opp - det er et bilde på seier.
På gravminner brukes et lite kors ofte i kombinasjon med en stjerne; en markering av tid for avdødes fødsel og død - og fra fødselen i stallen til døden på korset.
På 16- og 1700-tallet var idégrunnlaget preget av «husk du skal dø», Memento mori. På gravminner ble det visualisert med symboler som timeglass, tida renner sakte ut, og hodeskalle med korslagte knokler. Hodeskallen viser til Golgata der restene etter den gamle Adam skal ha kommet fram ved korsfestelsen. Martin Luther brukte en ring med hodeskalle og tekst Memento mori, som påminnelse om sin egen begrensede tid.
Støpejernskors ble utbredt på 1800-tallet, de holdt seg til godt opp på 1900-tallet. Det vanligste var likevel enkle kors i tre. På gamle bilder kan vi se tett med gravkors, både i tre og metall. Gravkorsene var en del av sortimentet til jernstøperiene. De kan til forveksling være ganske like, men hvis vi ser nøyere etter, er det stor variasjon i avslutningene på korsarmene og symbolene.
Produsentene utarbeidet kataloger der modellene ble presentert. Symboler og tekst ble montert etter bestillerens valg. Det var også vanlig å male tekst, en rimeligere løsning. Jernkors med malt tekst er det ikke bevart så mange av i dag.
Et av jernkorsene her, har trekløveravslutning av korsarmene og en sommerfugl på vei ut av puppen, montert over korsmidten. Trekløveren ble mye brukt i middelalderen, den ble hentet opp igjen med nygotikken på 1800-tallet. De tre sammensatte sirklene er et etablert og kjent symbol for Treenigheten. Men hvorfor er det satt en sommerfugl på midten?
Arven fra antikken
På slutten av 1700-tallet la idegrunnlaget større vekt på livets seier over døden enn barokkens «husk at du skal dø». Antikkens referanser ble tatt aktivt i bruk med billedmessige framstillinger av dyder og egenskaper. De første kristne levde jo i antikkens kulturelle sammenheng og brukte bildene de kjente.
Sommerfuglens livsløp er et symbol på det kristne håpet: Ut fra den tilsynelatende døde puppen kommer det ut en vakker sommerfugl. Slik skal også det døde legemet oppstå i ny skikkelse. Sommerfuglbildet ble brukt allerede i oldkirken i Roma - og vi ser det her i Hol mange hundre år senere.
Sommerfuglen knyttes også til fortellingen om Eros og Psyke, en kjent legende i antikken: Psyke må gjennom prøvelser før hun gjenforenes med sin elskede Eros. Dikteren Dante bruker bildet i forbindelse med skjærsilden; sjelene våre er som sommerfugler som uten vern, svinger opp til dommen.
Seiersgudinne, krans og fakkel
På Hol gamle kyrkjegard finner vi også flere gravminner med framstilling av den romerske seiersgudinnen Victoria, også kjent som Nike i gresk mytologi. Victoria avbildes med vinger, ofte med fakkel i den ene hånda og krans i den andre.
I antikken ble fakler brukt ved gravferder - vi kjenner godt til livsymbolikken. I katakombegravene var det tent oljelamper som bilde på udødeligheten. Vi skal våke og vente.
Men hvorfor ser vi da av og til at fakkelen vender nedover? Oppreist brenner flammen fint, når fakkelen raskt vendes ned, blir flammen tilsynelatende borte, det vises ikke noe liv, før den brått tar tak og flammer opp som aldri før! Den nedadvendte fakkelen ble et favorittsymbol.
Den runde kransen og kronen har både et seiers- og et evighetsaspekt. Ringen har verken begynnelse eller slutt. Både laubærblad og eik tillegges å vare evig. Seierskransen er åpen, i antikken var den et ettertraktet trofé ved idrettskonkurranser.
Obelisker
På Hol gamle kyrkjegard finnes det også høyreiste obelisker. Obelisken ble utbredt her i landet fra midten av 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet. Forbildet finner vi hos de gamle egypterne, via romerne og «gjenoppdaget» av Napoleon. Symbolet er et maskulint fruktbarhetssymbol, knyttet til makt og seier. I vår sammenheng viser det også til livets tre.
Under vandringen vår er det lett å overse en liten og beskjeden varde - hugget ut av en stein, men gitt en stilisert form som runde steiner stablet på hverandre. Varder er landemerker vi kan orientere oss etter, omtrent slik som fyrlyktene langs kysten. I denne sammenhengen gir dette også god mening i overført betydning.
Natten og Dagen
Flere steder ser vi også runde, hvite medaljonger med relieff av flyvende kvinnefigurer. Disse to relieffene viser Natten og Dagen, utformet av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. På 1800- og første del av 1900-tallet ble disse bildene svært populære. Relieffene ble montert på stående gravminner.
Natten er framstilt ved at hun trygt bærer to sovende barn i armene. Barna er personifiseringen av tvillingene Søvnen og Døden. I håret har hun valmuer, søvnens blomst. En ugle, nattens fugl, understreker særpreget ytterligere.
Relieffet med framstillingen av Dagen, viser den feminine figuren mens hun strør blomster omkring seg. På ryggen sitter et lite barn med vinger, en putti, som holder en brennende fakkel. Hun er en framstilling av Aurora, romernes personifisering av morgengryet. H.C. Andersen hentet inspirasjon fra disse to relieffene til tekstene sine. Han tolket dem i samme tradisjon som de første kristne - og slik vi vanligvis tolker figurer med vinger i dag - som engler.
Bilde av blomster i ulike varianter ser vi flere steder. Foruten å være dekorative, symboliserer blomster det nye livet, en evig vår. Frøet ligger i jorda, spirer og blir til en ny blomst som igjen setter frø. På et par av gravminnene kommer blomstene opp ved foten til et kors; gjennom Kristi død får vi nytt liv. Bilde av en palmegren ser vi flere steder i Hol - det viser til seier med fest og glede.
Symbolene på gravplassene våre henger sammen med idegrunnlaget da gravminnet ble utformet. Tegnene tilhører et aktivt billedspråk med tydelige tråder langt tilbake i tid. Særlig har antikken satt sitt tydelige preg på gravminnene.
Gravplassene har mye å formidle - ta deg gjerne tid til en vandring!
Tove Frøvoll Thoresen
Litteratur
Frithiof Dahlby «De heliga tecknens hemlighet, symboler og attribut», Stockholm 1963
Helge Klingberg, Oddbjørn Sørmoen, Aud Wefald (red.) «Kirkegården, et levende kulturminne», 2005
"Symbolene på gravplassene våre henger sammen med idégrunnlaget da gravminnet ble utformet.
Tegnene tilhører et aktivt billedspråk med tydelige tråder langt tilbake i tid, særlig har antikken satt sitt tydelige preg på gravminnene.
(Tove Frøvoll Thoresen)"
Les opprinnelig artikkelKors og stjerne, hodeskaller og timeglass
Det latinske korset er det mest sentrale av alle de kristne symbolene: Korset er tomt, Kristus har stått opp - det er et bilde på seier.
På gravminner brukes et lite kors ofte i kombinasjon med en stjerne; en markering av tid for avdødes fødsel og død - og fra fødselen i stallen til døden på korset.
På 16- og 1700-tallet var idégrunnlaget preget av «husk du skal dø», Memento mori. På gravminner ble det visualisert med symboler som timeglass, tida renner sakte ut, og hodeskalle med korslagte knokler. Hodeskallen viser til Golgata der restene etter den gamle Adam skal ha kommet fram ved korsfestelsen. Martin Luther brukte en ring med hodeskalle og tekst Memento mori, som påminnelse om sin egen begrensede tid.
Støpejernskors ble utbredt på 1800-tallet, de holdt seg til godt opp på 1900-tallet. Det vanligste var likevel enkle kors i tre. På gamle bilder kan vi se tett med gravkors, både i tre og metall. Gravkorsene var en del av sortimentet til jernstøperiene. De kan til forveksling være ganske like, men hvis vi ser nøyere etter, er det stor variasjon i avslutningene på korsarmene og symbolene.
Produsentene utarbeidet kataloger der modellene ble presentert. Symboler og tekst ble montert etter bestillerens valg. Det var også vanlig å male tekst, en rimeligere løsning. Jernkors med malt tekst er det ikke bevart så mange av i dag.
Et av jernkorsene her, har trekløveravslutning av korsarmene og en sommerfugl på vei ut av puppen, montert over korsmidten. Trekløveren ble mye brukt i middelalderen, den ble hentet opp igjen med nygotikken på 1800-tallet. De tre sammensatte sirklene er et etablert og kjent symbol for Treenigheten. Men hvorfor er det satt en sommerfugl på midten?
Arven fra antikken
På slutten av 1700-tallet la idegrunnlaget større vekt på livets seier over døden enn barokkens «husk at du skal dø». Antikkens referanser ble tatt aktivt i bruk med billedmessige framstillinger av dyder og egenskaper. De første kristne levde jo i antikkens kulturelle sammenheng og brukte bildene de kjente.
Sommerfuglens livsløp er et symbol på det kristne håpet: Ut fra den tilsynelatende døde puppen kommer det ut en vakker sommerfugl. Slik skal også det døde legemet oppstå i ny skikkelse. Sommerfuglbildet ble brukt allerede i oldkirken i Roma - og vi ser det her i Hol mange hundre år senere.
Sommerfuglen knyttes også til fortellingen om Eros og Psyke, en kjent legende i antikken: Psyke må gjennom prøvelser før hun gjenforenes med sin elskede Eros. Dikteren Dante bruker bildet i forbindelse med skjærsilden; sjelene våre er som sommerfugler som uten vern, svinger opp til dommen.
Seiersgudinne, krans og fakkel
På Hol gamle kyrkjegard finner vi også flere gravminner med framstilling av den romerske seiersgudinnen Victoria, også kjent som Nike i gresk mytologi. Victoria avbildes med vinger, ofte med fakkel i den ene hånda og krans i den andre.
I antikken ble fakler brukt ved gravferder - vi kjenner godt til livsymbolikken. I katakombegravene var det tent oljelamper som bilde på udødeligheten. Vi skal våke og vente.
Men hvorfor ser vi da av og til at fakkelen vender nedover? Oppreist brenner flammen fint, når fakkelen raskt vendes ned, blir flammen tilsynelatende borte, det vises ikke noe liv, før den brått tar tak og flammer opp som aldri før! Den nedadvendte fakkelen ble et favorittsymbol.
Den runde kransen og kronen har både et seiers- og et evighetsaspekt. Ringen har verken begynnelse eller slutt. Både laubærblad og eik tillegges å vare evig. Seierskransen er åpen, i antikken var den et ettertraktet trofé ved idrettskonkurranser.
Obelisker
På Hol gamle kyrkjegard finnes det også høyreiste obelisker. Obelisken ble utbredt her i landet fra midten av 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet. Forbildet finner vi hos de gamle egypterne, via romerne og «gjenoppdaget» av Napoleon. Symbolet er et maskulint fruktbarhetssymbol, knyttet til makt og seier. I vår sammenheng viser det også til livets tre.
Under vandringen vår er det lett å overse en liten og beskjeden varde - hugget ut av en stein, men gitt en stilisert form som runde steiner stablet på hverandre. Varder er landemerker vi kan orientere oss etter, omtrent slik som fyrlyktene langs kysten. I denne sammenhengen gir dette også god mening i overført betydning.
Natten og Dagen
Flere steder ser vi også runde, hvite medaljonger med relieff av flyvende kvinnefigurer. Disse to relieffene viser Natten og Dagen, utformet av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. På 1800- og første del av 1900-tallet ble disse bildene svært populære. Relieffene ble montert på stående gravminner.
Natten er framstilt ved at hun trygt bærer to sovende barn i armene. Barna er personifiseringen av tvillingene Søvnen og Døden. I håret har hun valmuer, søvnens blomst. En ugle, nattens fugl, understreker særpreget ytterligere.
Relieffet med framstillingen av Dagen, viser den feminine figuren mens hun strør blomster omkring seg. På ryggen sitter et lite barn med vinger, en putti, som holder en brennende fakkel. Hun er en framstilling av Aurora, romernes personifisering av morgengryet. H.C. Andersen hentet inspirasjon fra disse to relieffene til tekstene sine. Han tolket dem i samme tradisjon som de første kristne - og slik vi vanligvis tolker figurer med vinger i dag - som engler.
Bilde av blomster i ulike varianter ser vi flere steder. Foruten å være dekorative, symboliserer blomster det nye livet, en evig vår. Frøet ligger i jorda, spirer og blir til en ny blomst som igjen setter frø. På et par av gravminnene kommer blomstene opp ved foten til et kors; gjennom Kristi død får vi nytt liv. Bilde av en palmegren ser vi flere steder i Hol - det viser til seier med fest og glede.
Symbolene på gravplassene våre henger sammen med idegrunnlaget da gravminnet ble utformet. Tegnene tilhører et aktivt billedspråk med tydelige tråder langt tilbake i tid. Særlig har antikken satt sitt tydelige preg på gravminnene.
Gravplassene har mye å formidle - ta deg gjerne tid til en vandring!
Tove Frøvoll Thoresen
Litteratur
Frithiof Dahlby «De heliga tecknens hemlighet, symboler og attribut», Stockholm 1963
Helge Klingberg, Oddbjørn Sørmoen, Aud Wefald (red.) «Kirkegården, et levende kulturminne», 2005
"Symbolene på gravplassene våre henger sammen med idégrunnlaget da gravminnet ble utformet.
Tegnene tilhører et aktivt billedspråk med tydelige tråder langt tilbake i tid, særlig har antikken satt sitt tydelige preg på gravminnene.
(Tove Frøvoll Thoresen)"
