Fagpressenytt

"Pedersen var aldri nazist" er redaksjonens overskrift på Helga Tvinnereims kommentar (Arkitektur N, 2-2016) til mitt bokessay om Rinnan og Pedersen (Arkitektur N, 1-2016). Overskriften er trolig hentet fra kommentarens siste setning, der Tvinnereim sier at "Sverre Pedersen aldri var nazist eller hadde sympati med nazismen". Jeg ser av kommentaren at Tvinnereim har lest artikkelen min grundig, men hun synes ikke helt å forstå hva jeg er ute etter å si. I mitt faglige liv, som nå begynner å bli temmelig langt, har jeg aldri ment og faktisk heller ikke møtt noen som har påstått at Sverre Pedersen var nazist. Pedersen ble heller ikke dømt som landssviker slik tilfellet var med de arkitektene som var medlem av NS, om de nå var overbeviste nasjonalsosialister eller meldte seg inn i 1940 eller 1941, trolig for å skaffe seg offentlige oppdrag. Problemstillingen i diskusjonen om Pedersens praksis under krigen er om han opptrådte klanderverdig ved å samarbeide med okkupasjonsmyndighetene. For meg kan denne diskusjonen gjerne ligge, Pedersen er for lengst rehabilitert som Norges fremste byplanlegger gjennom tidene. Andre sider av Tvinnereims grundige og viktige bok fortjener mer oppmerksomhet. Men Tvinnereim aktualiserer denne diskusjonen ved å bruke siste del av sin biografi til å kjærlig hvitvaske Pedersen, samtidig som hun strengt fordømmer det hun oppfatter som Norske Arkitekters Landsforbunds og andre fagfellers forfølgelse av han i tiårene etter krigen.



Jeg tror Tvinnereim har rett når hun framstiller Pedersen som en fagmann som til de grader gikk inn i det han, til tross for okkupasjonen, oppfattet som en nærmest upolitisk ekspertrolle. Like fullt kommer vi ikke utenom at han ledet et omfattende planarbeid for å gjenreise norske byer, under tysk ledelse, i kontakt med en regjering ledet av Quisling, og etter nazifiseringen i 1941 også i samarbeid med lokale tyskvennlige myndigheter. Jeg følger også Tvinnereim i å erkjenne det dilemmaet Pedersen sto overfor med en av sønnene sine i tysk fangenskap. Derimot finner jeg det vanskelig å forsvare argumentet om at han ikke meldte seg ut av det nazifiserte NAL og sto i stillingen som leder av Brente Steders Regulering helt til 1945 for "å halde lovnadene til kommunane om å lage gjenreisingsplanar for dei krigsskadde byane og tettstadane slik at oppbygginga kunne starte med norske fagfolk snarast råd".

Jeg spør meg, hva hadde skjedd med BSR under tysk ledelse eller under ledelse av en byplanlegger som var NS-medlem? Ville resultatet ha blitt svært forskjellig? Eller er det slik at planene som BSR lagde faktisk samsvarer godt med de idealene som ellers lå til grunn for tysk byplanlegging i okkuperte områder? Dette kunne jo Tvinnereim ha diskutert. Det finnes etter hvert mye publisert forskningsmateriale om emnet. Og det er denne typen mangler i kildene til diskusjonene i boka som gjør at jeg spissformulerer kritikken ved å si at data er "hentet fra ett arkiv". Jeg mener at dette er en dekkende karakteristikk av forskningsarbeidet. På samme måte er det heller ikke "feil" at Pedersen "ikke fikk lov å undervise ved NTH" i en periode. I praksis ble han nektet av studentene, sjøl om han formelt sett til slutt søkte om permisjon fra undervisningen.

Derimot har Tvinnereim rett i at den famøse månedslange Tysklandsreisen foregikk i november 1940 og ikke på nyåret 1941. Det viktige er likevel, slik det også kommer fram i mitt essay, at reisen ble gjennomført før nazifiseringen av norske institusjoner og organisasjoner. Referat fra turen er publisert i Byggekunst i 1941 (og herfra stammer vel min feildatering), og det har aldri vært en hemmelighet at mange sentrale norske arkitekter som senere kom til å bli deler av motstandskampen deltok i reisen. Det har, siden jeg årlig begynte å forelese om denne perioden i norsk byplanhistorie, forundret meg hvordan Byggekunsts utgivelser i 1940 og 1941 viser at norske arkitekter på dette tidspunktet syntes å være blendet av endelig å kunne planlegge på hvitt papir på de stedene der krigsherjingene hadde funnet sted. En slags djevelens fristelse som først ble for tung å bære da krigsundertrykkinga ble tydelig og følbar og okkupasjonsmyndighetene forlangte at nazimedlemskap og "nasjonalt sinnelag" skulle telle ved ansettelser og fordeling av prosjekter. Da tok de fleste tydelig stilling. Pedersen ble på sin post.

Det er derfor vanskelig å se han som et offer for et av og til relativt tilfeldig rettsoppgjør.

Pedersen mistet medlemsskapet sitt i NAL fra 1946 til 1949 fordi han hadde "opptrådt uverdig for en norsk arkitekt". Ikke bare NAL gjennomførte slike prosesser, det samme gjorde for eksempel legeforeningen og ingeniørforeningen. Å se dette entydig som en straff som viderefører 1920- og 30