Norske forskningsinstitusjoner (universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter) bruker Arendalsuka som en viktig formidlings- og kommunikasjonsarena. Det er grunn til å tro at institusjonene trives på denne arenaen, om ikke annet så fordi de satser stadig større penger og ressurser på Arendalsuka. I år foregår mye av dette arbeidet om bord på ulike veteranskip. Mens UiO holder de fleste arrangementene på MS Sunnhordland (bygget 1942), og resten på forskningsskipet MS Trygve Braarud (bygget 1983), har UiB valgt å legge sine arrangementer til det over hundre år gamle seilskipet Statsraad Lemkuhl. Tilsvarende har NTNU, SINTEF og FAFO lagt mange av sine arrangementer til MS Sandnes (bygget 1950).
Det er klart, slik jeg ser det, at begge lovens krav er brutt, og at ingen unntaks-bestemmelser er i nærheten av å være relevante. Halvor Melbye Hanisch Forsker, AFI, OsloMet
De siste dagene har Arendalsuka blitt kritisert, særlig i sosiale medier, for å ekskludere funksjonshemmede (og da særlig bevegelseshemmede og synshemmede). Arendalsuka har dels svart på diskusjonens rimelighet («situasjonen er ikke så ille»), dels trukket fram sine gode intensjoner («tilgjengelighet er viktig for oss»), og også pekt på manglende kunnskap («vi arbeider for å bli bedre»). Jeg går ut fra at forskningsinstitusjonene, som i stor grad har ansvar for sine egne arrangementer, forstår seg selv på liknende måte. Det er grunn til å tro dem på dette, at de har gode intensjoner og forsøker å vise rimelighet.
Men intensjoner og avveininger er


































































































