Psykisk helse
20.04.2016
Jeg legger ikke merke til dem idet jeg dumper ned foran dem på den eneste ledige setet i bussen. Ved siden av meg sitter en kvinne med blikket stivt rettet framover. Vil ikke forstyrres. Akkurat som meg. Perfekt. Tjue minutter timeout mellom jobb og hjem.
Så begynner de bak meg å snakke. Det er en jente og en gutt, kanskje i slutten av tenårene.
- Hjem kan jeg i hvert fall ikke dra. Det er helt utelukket. Moren min skjønner jo ingenting av dette, sier hun.
- Nei, det høres ut som en dårlig idé. Er det ikke noen andre du kan dra til? spør han.
- Ikke som jeg kommer på akkurat nå, sier hun og sukker tungt.
- Sånn som jeg har det nå, er det eneste jeg kan gjøre å ta en time av gangen, sier hun.
Jeg spisser ørene. Én time av gangen. Ikke én dag av gangen, men én time. Hva kan det være? Er noen ute etter henne? Jeg stirrer framfor meg, prøver å se uanfektet ut, men konsent
