Hus & Bolig
16.09.2019
I Erlend Loes nyeste roman blir Satan selv valgt inn i styret i borettslaget. Hvis du tenker at dette sier sitt om Loes eget forhold til styre og stell i rekkehuslivet han i likhet med hovedpersonen i boka nå lever - så har du rett.
- Hehe. Nei, det er ikke noe for meg.
Loe drar hånden gjennom det store vikingskjegget og stirrer ut i luften et sted, det er vanskelig å se akkurat hvor, for de speilblanke solbrillene skjuler øynene hans. Det er tjue minutter siden han våknet brått og for sent på grunn av jet-lag etter en reise til Los Angeles. Fem minutter siden han brettet den høye skikkelsen sin ned ved cafébordet utenfor et bakeri på Damplassen i Oslo, klar for intervju.
- Jeg er altfor individualistisk til å ... Nei, men jeg orker jo ikke å sitte å høre på idiotiske argumenter for eller mot hva det nå enn er man nå trenger å avgjøre i styret i rekkehus. Jeg skal rette meg etter vedtak og alt sånt, det er ikke det.
- Men man kommer ikke til å møte deg på årsmøtet, eller?
- Nei, aldri.
Hakket over Helvete?
Erlend Loes nyeste roman «Helvete» handler om femti år gamle Rakel, som blir skilt og må omstille seg fra villalivet til rekkeshuslivet. Noe som ikke er bare-bare. Rakel mener hun må gjennom en identitetsforskyvning: Fra husmenneske til rekkehusmenneske. «Kroppen hennes måtte smeltes om og helles i en ny form. Og stivne der.»
- Jeg har utstyrt Rakel med nokså distinkte oppfatninger om rekkehuslivet, kommenterer forfatteren, mellom biter av sjokoladecroissanten som i dag utgjør frokosten hans.
- Det er ikke slik at jeg nødvendigvis mener akkurat det samme som henne. Men jeg har jo foretatt akkurat den samme reisen - jeg ble skilt og måtte finne meg noe i nærheten, og da ble det rekkehus like borti her. Jeg kunne nok ikke skrevet denne boka om ikke jeg, i likhet med Rakel, hadde opplevd det statusfallet.
Rakel tilbringer den første tiden i rekkehuset med å drikke og grue seg til jul og femtiårsdagen sin: «Vi som bor i rekkehus går ikke så mye på tur, sa hun til ungene med ustø røst. Vi sitter mest inne og drikker og har skjermtid.» Heldigvis kommer det seg når hun begynner å grave i hagen.
- Rakel finner en luke i rekkehushagen som går like ned til Helvete. Betyr det at du rangerer rekkehuslivet bare hakket over helvete?
Loe trekker på smilebåndet. - Nei, jeg har ikke tenkt sånn på det. Og det er ikke slik jeg opplever rekkehus- livet, jeg trives godt. At jeg omtaler det som statusfall har ikke noe med
Gå til medietLoe drar hånden gjennom det store vikingskjegget og stirrer ut i luften et sted, det er vanskelig å se akkurat hvor, for de speilblanke solbrillene skjuler øynene hans. Det er tjue minutter siden han våknet brått og for sent på grunn av jet-lag etter en reise til Los Angeles. Fem minutter siden han brettet den høye skikkelsen sin ned ved cafébordet utenfor et bakeri på Damplassen i Oslo, klar for intervju.
- Jeg er altfor individualistisk til å ... Nei, men jeg orker jo ikke å sitte å høre på idiotiske argumenter for eller mot hva det nå enn er man nå trenger å avgjøre i styret i rekkehus. Jeg skal rette meg etter vedtak og alt sånt, det er ikke det.
- Men man kommer ikke til å møte deg på årsmøtet, eller?
- Nei, aldri.
Hakket over Helvete?
Erlend Loes nyeste roman «Helvete» handler om femti år gamle Rakel, som blir skilt og må omstille seg fra villalivet til rekkeshuslivet. Noe som ikke er bare-bare. Rakel mener hun må gjennom en identitetsforskyvning: Fra husmenneske til rekkehusmenneske. «Kroppen hennes måtte smeltes om og helles i en ny form. Og stivne der.»
- Jeg har utstyrt Rakel med nokså distinkte oppfatninger om rekkehuslivet, kommenterer forfatteren, mellom biter av sjokoladecroissanten som i dag utgjør frokosten hans.
- Det er ikke slik at jeg nødvendigvis mener akkurat det samme som henne. Men jeg har jo foretatt akkurat den samme reisen - jeg ble skilt og måtte finne meg noe i nærheten, og da ble det rekkehus like borti her. Jeg kunne nok ikke skrevet denne boka om ikke jeg, i likhet med Rakel, hadde opplevd det statusfallet.
Rakel tilbringer den første tiden i rekkehuset med å drikke og grue seg til jul og femtiårsdagen sin: «Vi som bor i rekkehus går ikke så mye på tur, sa hun til ungene med ustø røst. Vi sitter mest inne og drikker og har skjermtid.» Heldigvis kommer det seg når hun begynner å grave i hagen.
- Rakel finner en luke i rekkehushagen som går like ned til Helvete. Betyr det at du rangerer rekkehuslivet bare hakket over helvete?
Loe trekker på smilebåndet. - Nei, jeg har ikke tenkt sånn på det. Og det er ikke slik jeg opplever rekkehus- livet, jeg trives godt. At jeg omtaler det som statusfall har ikke noe med


































































































