Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat Oslo 2017 Dreyers Forlag 317 sider
Se bildet større
Paul Knutsen er professor i samtidshistorie ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer. Skrev Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006. Hans seneste bok er Å forstå historie fra 2016.
Terje Tvedt har skrevet en viktig, lettlest, spennende og tankevekkende bok, som fortjener den oppmerksomheten den allerede har fått - og mer til. Forfatteren er da heller ikke av den beskjedne sorten. Ambisjonen er intet mindre enn å avdekke samtidens dominerende beskrivelse av seg selv, og «å avkle politikken dens skinn av naturlighet» (s. 12).
Her er Tvedt helt i tråd med sin inspirator, den eminente historikeren Jens Arup Seip: En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av.
Det er ikke spesielt overraskende at et slikt program fører til protester fra de avkledte i «godhetsregimet» Tvedt har satt seg fore å sette et kritisk søkelys på. Selv sympatiserer jeg med idealistene i «det humanitær-politiske kompleks», og nettopp derfor setter jeg pris på Tvedts analyser. Det er nok av eksempler på at idealister som er uimottakelige for kritikk, havner i et dogmestyrt utopia.
Hovedsynspunkter hos Tvedt
En del av den kritikken Tvedt er blitt møtt med, har vært forsøk på å frata ham faglig legitimitet som forsker. Her virker det som om kritikerne har mistet besinnelsen i sin iver etter å stemple boka som useriøs. Et eksempel på dette er Aage Borchgrevinks bokomtale i Dagbladet 30.11.2017 (og utdypning samme sted 06.12, i debatt med Kjetil Rolness), det andre Sindre Bangstad innlegg i Dagbladet 20.12.2017. Denne kritikken faller på sin egen urimelighet. (Forlagsredaktør Edvard Thorup i Dreyer ga for øvrig Bangstad et svar som satte skapet på plass i samme avis 22.12.)
Andre har prøvd å mistenkeliggjøre ham som representant for en høyreorientert, fremmedfiendtlig agenda. Det gjelder f.eks. Anne Minkens tekst «Det slurvete fiendebildet», Klassekampen 09.12.2017. Hun hevder også at Tvedt «gjennomgående» er upålitelig i sin omgang med kildene, en beskyldning som er basert på et spinkelt grunnlag.
Jeg synes ikke det er noe rimelig grunnlag for å framstille Tvedt som en sjuskete xenofob, islamofob eller lignende. Han er en uavhengig, kritisk orientert historiker, med et skarpt blikk for metodespørsmål, i tillegg til at han har med seg en god porsjon marxistisk ballast.
En tredje variant er å kritisere ham for å bedrive «selektiv historieskrivning». Et eksempel på det er Arve Ofstad: «Professor Tvedts selektive historieskrivning» i Bistandsaktuelt 01.02.2018. Ofstad har solid bakgrunn både fra forskning og fra praktisk bistand i mange land. Han gir en saklig kritikk av Tvedt, men den tjener mer som en modifisering av spissformuleringer enn som fundamentalkritikk.
Til påstanden om selektivitet er det å si at all historieskrivning nødvendigvis er selektiv. Ingen kan få med seg alt, det er heller ikke ønskelig. Spørsmålet er om historikeren redegjør for sitt utvalg, begrunner hvorfor problemene som tas opp kan anses å være viktige, og viser hvilke kilder framstillingen bygger på, slik at det blir mulig å vurdere sannhetsgehalten i de tolkningene som foretas. Tvedt bruker kilder som er allment tilgjengelige, og understreker at han har tilstrebet «maksimal transparens» slik at enhver som ønsker det, kan kritisere analysen og dens holdbarhet (s. 20).
Trekker ikke de gode hensiktene i tvil
Det kan virke som disse kritikerne ikke har fått med seg at Tvedt ikke trekker i tvil de gode hensiktene som preget representantene for godhetsregimet. Stort sett hadde politikerne aktverdige intensjoner, skriver han allerede i forordet (s. 12). De som befolket «det human-politiske kompleks» var idealister som ville gjøre verden til et mer rettferdig sted, skriver han videre, de var «genuint opptatt av å redusere skrankene mellom mennesker» (s. 108).
Det er også på sin plass å framheve at Tvedt ikke er motstander av bistand: «Tvert imot er jeg av dem som mener det er tilstrekkelig med data til å kunne konkludere med at bistanden både har vært vellykket i bestemte tilfeller, og at bistanden som internasjonalt system har potensial til å fremme en mer rettferdig og fredelig verden, samtidig som systemet begrenses av de ideene og relasjonene de er bygget på.» (S. 89.)
Heller ikke underslår Tvedt at innvandringen til Norge også har hatt positive sider, både for de som kom og for de som var her fra før:
«Internasjonaliseringen ga folk fra andre land kjennskap til den norske velferdsstaten, og det ga nordmenn muligheter til å utvide sin horisont og inngå i nye former for sosiale relasjoner. Ved slutten av den første bølgen med innvandring til Norge vil det være ukontroversielt å konkludere med at innvandringen på mange områder beriket det norske samfunnet, samtidig som den skapte en rekke nye utfordringer og problemer som samfunnet og det politiske lederskapet i perioden ikke fant løsningen på.» (S. 137.)
Med hjertet i halsen
Men Tvedt er i egenskap av kritisk historiker - en som skriver «med hjertet i halsen» (s. 85) - mest interessert i nettopp begrensninger, utfordringer og problemer. Han ønsker å belyse hvordan bistanden fra Norge, som fra den vestlige, utviklede verden for øvrig, i sitt utgangspunkt var preget av USAs stormaktsinteresser under den kalde krigen. [1]
Med en karakteristisk spissformulering: USA gjorde Norge til et bistandsland (s. 27), og sørget samtidig for at u-hjelpen ble organisert rundt paroler og begreper som ble gitt et universalistisk innhold - da for å skjule de vestlige verdiene som lå bak (s. 29). Universalismen omtales som et heldekkende fikenblad som tildekket de virkelige maktforholdene. Dette skjedde «i en geopolitisk sammenheng der ingen var interessert i å flagge at det var vestlige verdier de hadde med seg i landcruiserne sine» (s. 31).
Dernest vil han få fram hvordan innvandringen til Norge har endret landet fra å være en tilnærmet homogen nasjonalstat til å bli et multikulturelt land. Han hevder at dette er et stort sosialt eksperiment som har pågått praktisk talt uten at mulige konsekvenser har vært diskutert.
I stedet er behovet fo
