Gilead er et fantasiland fra bøkene Tjenerinnens beretning og Gileads døtre av Margaret Atwood. Gilead er fiksjon, men Atwood minner oss om at alt i bøkene bygger på noe som mennesker har gjort mot hverandre et eller annet sted.
Totalitært og teokratisk regime
Assosiasjoner fra det kristen-fundamentalistiske, patriarkalske terrorveldet Gilead er nærliggende både til prestestyret i Iran, nazitidens Tyskland og det sovjetiske kommuniststyret i Russland, så vel som de europeiske landene bak jernteppet under den kalde krigen. Men det er også koblinger i historien til angrepene mot rettsstaten som foregår både på det europeiske og det amerikanske kontinentet i dag.
Mange kjenner Lydia fra Margaret Atwoods bøker og TV-serien The Handmaid's Tale. Lydia er en brutal og beregnende forstanderinne og leder for kretsen av «tanter» som er ansvarlige for den politiske og religiøse indoktrineringen av jenter, sosial kontroll og henrettelser. Tantene holder oversikt over familieforbindelser, velger ut passende kvinner til regimets ledere og offiserer og overvåker fødsler. Gjennom nettverket «Perlepikene» driver de spionasje og etterretning rettet mot rikets fiender, særlig motstandsbevegelsen «Mayday». Lydia kontrollerer det hele med «jernneve i fløyelshanske, gjemt i en ullvott».
Jussens helter
Denne teksten ble først publisert i Juridika Innsikt, som en del av en serie om tolv av jussens helter.
Tortur og henrettelser
Før Gilead ble til var Lydia jurist og dommer. Sammen med noen kvinnelige kolleger var hun på jobb for å få gjort innhugg i haugen av papirarbeid, selv om domstolen var stengt. Kongressen var sprengt av et terrorangrep noen dager tidligere, og det var unntakstilstand. Av en eller annen grunn var ingen av de mannlige kollegene på jobb.
Plutselig blir de forstyrret av fem menn med maskingevær som stormer inn og arresterer dem. Sammen med tusenvis av andre kvinner føres Lydia og hennes kolleger til et idrettsstadion som fanger. Idrettsarenaer er et yndet sted for kuppmakere å internere politiske motstandere og mulige opponenter mot et kupp.
Hun må bevise sin lojalitet gjennom å delta i en henrettelse foran tusenvis av arresterte kvinner på stadion, der hun skyter sin tidligere kollega og venn Anita.
Etter noen dager blir Lydia plukket ut av gruppen og ført til Gileads leder Judd, kalt Fører Judd. Over et par uker utsettes hun for den behandlingen man gir et seigt stykke kjøtt for å mørne det: først bankes det flatt, for så å marineres omsorgsfullt.
Etter behandlingen samtykker Lydia i å samarbeide med regimet; «bedre å kaste sten enn å bli stenet».
Hilde Benjamin, «Den røde giljotin»
Sammen med tre andre ledere av Tantene bygger Lydia opp et system av indoktrinering, overvåkning, registrering, tortur og straff.
Tanken går til Hilde Benjamin, en av de første kvinner til å ta eksamen i juss i Tyskland. Benjamin var advokat og aktiv i kommunistpartiet i tjueårene. Etter 1933 ble hun fratatt retten til å praktisere som advokat på grunn av sin jødiske bakgrunn. Da russerne og de øst-tyske kommunistene bygget opp Øst-Tyskland etter krigen, ble hun utnevnt til visepresident i DDRs høyesterett.
Fra denne posisjonen administrerte hun de beryktede «Waldheim-prosessene» mot tidligere nazister og motstandere av regimet, noe som ga henne tilnavnene «Den røde giljotin» og «Blodige Hilde».
Hun rykket opp til stillingen som justisminister i 1953, og satt i stillingen til 1967. Hun ledet arbeidet med utarbeidelse av
