Skolelederen
19.02.2018
Skal man arbeide i skolen - og i særdeleshet som rektor - må man kjenne, og faktisk like, både generasjonen man forholder seg til, og de individene som befolker den. Det er ikke vanskelig.
Jeg ønsker ikke å gjøre meg hellig; men jeg klarer faktisk ikke å komme på en eneste elev som jeg virkelig, personlig har mislikt. Det har vært harde tak innimellom, handlinger må man forholde seg til. Men man bør ikke mislike mennesket bak.
Kan man snakke om generasjoner?
Kan man si at mennesker født i bestemte tidsrom vokser opp under betingelser som påvirker dem? Jeg mener det er nokså selvsagt. Selv var jeg ung på 1970-tallet. Det var på den tiden betydningsfulle segmenter av ungdomsgenerasjonen - meg selv inkludert, dessverre - kunne stå i Studentersamfunnets storstue på Chateau Neuf med knyttet neve og gaule:
Hadde jeg vært ti år eldre, hadde jeg ikke stått der. (Får vi tro.) Hadde jeg vært ti år yngre, hadde sangen alt vært barmhjertig glemt. Det var der og da. Den generasjonen, hvor en ikke ubetydelig andel opptrådte slik.
Men det er et mangfold i en hver generasjon. Så når rektor skal forholde seg til den skjøre og ambisiøse generasjonen som nå befolker norske skolebenker - den såkalte «generasjon perfekt,» eller «generasjon prestasjon» - betyr selvsagt ikke det at alle elever er opptatt av prestasjoner, eller at alle er like fokuserte på å lykkes. Generasjonen rommer alle slags folk, heldigvis.
Likevel: I den grad det gir mening å sette en overskrift på generasjoner - og det mener jeg som sagt at det gjør - kan «generasjon perfekt» definitivt passe. Og selv om vi som leder norske skoler kommer fra en annen tid, med andre holdninger og andre verdier, må vi faktisk forsøke å forstå denne kohorten av unge mennesker, for best mulig å kunne bistå dem. Det er vår jobb. Det er vår plikt.
Hvem er «generasjon perfekt»?
Det finnes nok av nedlatende analyser av dagens ungdomsgenerasjon: Som denne, av Tone Sofie Aglem i Tidsskrift for den norske legeforening:
«De unge er flinke og fornuftige,» skriver hun. «Ikke drikker de og ikke skulker de. De trener på treningsstudio, og de gjør mer lekser enn vi noen gang gjorde. Tagging har de knapt hørt om. Dagens ungdom er så skikkelige at det nesten er litt kjedelig.»
Eller kommentator Astrid Meland i VG: På ferie i hjemkommunen Rindal skildrer hun stedets lokale rutebilstasjon. Den ligger øde og forlatt på lørdagskveldene. For noen år siden hang det fulle ungd
Gå til medietKan man snakke om generasjoner?
Kan man si at mennesker født i bestemte tidsrom vokser opp under betingelser som påvirker dem? Jeg mener det er nokså selvsagt. Selv var jeg ung på 1970-tallet. Det var på den tiden betydningsfulle segmenter av ungdomsgenerasjonen - meg selv inkludert, dessverre - kunne stå i Studentersamfunnets storstue på Chateau Neuf med knyttet neve og gaule:
Hadde jeg vært ti år eldre, hadde jeg ikke stått der. (Får vi tro.) Hadde jeg vært ti år yngre, hadde sangen alt vært barmhjertig glemt. Det var der og da. Den generasjonen, hvor en ikke ubetydelig andel opptrådte slik.
Men det er et mangfold i en hver generasjon. Så når rektor skal forholde seg til den skjøre og ambisiøse generasjonen som nå befolker norske skolebenker - den såkalte «generasjon perfekt,» eller «generasjon prestasjon» - betyr selvsagt ikke det at alle elever er opptatt av prestasjoner, eller at alle er like fokuserte på å lykkes. Generasjonen rommer alle slags folk, heldigvis.
Likevel: I den grad det gir mening å sette en overskrift på generasjoner - og det mener jeg som sagt at det gjør - kan «generasjon perfekt» definitivt passe. Og selv om vi som leder norske skoler kommer fra en annen tid, med andre holdninger og andre verdier, må vi faktisk forsøke å forstå denne kohorten av unge mennesker, for best mulig å kunne bistå dem. Det er vår jobb. Det er vår plikt.
Hvem er «generasjon perfekt»?
Det finnes nok av nedlatende analyser av dagens ungdomsgenerasjon: Som denne, av Tone Sofie Aglem i Tidsskrift for den norske legeforening:
«De unge er flinke og fornuftige,» skriver hun. «Ikke drikker de og ikke skulker de. De trener på treningsstudio, og de gjør mer lekser enn vi noen gang gjorde. Tagging har de knapt hørt om. Dagens ungdom er så skikkelige at det nesten er litt kjedelig.»
Eller kommentator Astrid Meland i VG: På ferie i hjemkommunen Rindal skildrer hun stedets lokale rutebilstasjon. Den ligger øde og forlatt på lørdagskveldene. For noen år siden hang det fulle ungd
