Fagpressenytt

I 2012 utgjorde ikke-smittsomme sykdommer anslagsvis 87 prosent av alle dødsfall, hvor kardiovaskulære sykdommer, kreft, kroniske respiratoriske sykdommer og diabetes var de største sykdomsgruppene (1). Fire felles risikofaktorer for disse sykdommene er tobakksbruk, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og høyt alkoholbruk (2). Selv om morbiditet og dødelighet fra ikke-smittsomme sykdommer hovedsakelig forekommer i voksen alder, begynner eksponering for risikofaktorer tidlig i livet, der sykdomsutviklingen er et resultat av et komplekst samspill mellom genetisk predisposisjon og miljøpåvirkninger.
Så tidlig som i 1969 hevdet mikrobiologen Rene Dubos at immunhelsa influeres av raske endringer i det moderne samfunnet gjennom synergistiske effekter mellom biologiske, psykologiske, sosiale og økologiske faktorer. Videre mente Dubos at multifaktorielle undersøkelser og nye metoder som karakteriserer helserisiko gjennom hele livet, vil være nødvendig for å løse komplekse helseproblemer. Dette krever en ny systemtilnærming der undersøkelser av enkeltvariabler ikke vil være tilstrekkelig, men må også omfatte samarbeid mellom laboratorier, epidemiologiske og kliniske undersøkelser, med et felles mål om å studere interaksjoner mellom ulike eksponeringer over tid (3).
Etter Dubos sin uttalelse i 1969 har hele menneskets genom blitt karakterisert, og basert på analyser fra GWAS (Genome Wide Association Studies) har det blitt tydelig at vår genetiske sammensetning kun forklarer en begrenset andel av risikoen for utvikling av kroniske sykdommer. Det vil si at årsaken til kronisk sykdom i all hovedsak skyldes ikke-genetiske faktorer som miljøeksponeringer (4).
For å komplettere genomet introduserte Christopher Wild i 2005 begrepet eksposomet, hvor definisjonen av eksposomet er den totale miljøeksponeringen en person utsettes for fra unnfangelse til død (5).

Tre kategorier
Eksposomet deles inn i tre kategorier