MANNSKAPET: Endelig fremme på Bjørnøya.
Thor Due, Natur og Ungdom
Jeg har vært på havet før. Men ikke uten Pappa. Nå står jeg her med skipperansvar for en lånt båt, et mannskap og en ekspedisjon. Jeg skal til å seile ut på Barentshavet. Hvordan i all verden klarte jeg å sette meg selv i denne situasjonen? Det manglet ikke på advarsler fra folk da jeg luftet planene mine. Til og med Sjøfartsdirektoratet stilte seg skeptiske til seilasen vår. Nå er Pappa nesten 1000 nautiske mil unna. Bjørnøya er bare 250 mil unna. Med andre ord er det lettere å bare seile nordover.
Er du sikker på at du vet hva du gjør nå, da? sa folk til meg.
Barentshavet er ikke småtterier. Det er knusende bølger og mer vind enn du tror.
Når vi endelig kommer ut på havet møter vi bare gamle slake dønninger og død vind.
For styrbord halser
Men så begynner det å blåse litt opp. Heldigvis for oss er det fra nordøst. Pelagica trives best på rom slør, men bidevind funker det og. Først går vi for fulle seil. Etter hvert må vi sette inn et rev eller to. Havhestene følger oss på ferden. De er de meste elegante flygerne du kan forestille deg. Med millimeterpresisjon sneier de bølgetoppene som fryktløse spitfire-flygere.
I det jeg legger meg andre dag har det frisknet ytterligere til. Vi går på tredje rev i storseilet og halvt innrullet genoa. Når jeg seinere står opp for å slå lens blir jeg møtt av et gigant


































































































