Kierkegaard fikk sine arvtakere, ikke minst i Frankrike hundre år senere, da den karismatiske filosofen Jean-Paul Sartre samlet en krets av tenkere rundt seg. Blant dem var også den unge og lovende Albert Camus.
Til forskjell fra Kierkegaard var de franske eksistensialister gudløse. Og da Sartre i 1945 utga et skrift om eksistensialisme som en form for humanisme, fikk han tommelen opp i humanistkretser.
Humanismen kan ikke bli totalitær
Like fullt er det Camus, og ikke Sartre, jeg vil trekke fram som en humanismens fanebærer i den eksistensialistiske leir. Det skyldes ikke bare at Camus er kommet ufortjent mye i skyggen av Sartre, men først og fremst at Camus var en mer konsekvent humanist, selv om han ikke brukte denne betegnelsen om seg selv.
Sartre og Camus utgjorde et eksistensialismens radarpar, inntil de ble uvenner i 1951. Årsaken var Camus bokessay Opprøreren, der han tok et oppgjør med Moskva-kommunismen spesielt og marxist-leninismen generelt. Det likte Sartre dårlig, og han ble enda mer stemt for å omfavne Moskva-kommunismen enn det han allerede var. Gikk Camus til høyre, fikk han se å gå enda mer til venstre - her gjaldt det å posisjonere seg.
Camus ble imidlertid ikke en del av høyresiden, men insisterte på at han fortsatt tilhørte venstresiden, selv om han ikke var marxist. Camus hadde mot og styrke nok til å gå sine egne veier i en tid da parolen «Enten er du med oss eller mot oss» var vel så fremtredende som i dag.
Mennesker må settes høyere enn prinsipper
I den polariserte debatten som fulgte Frankrikes krigføring i Algerie i siste halvdel av 1950-tallet, fremsto Camus enda mer som et ensomt, tredje alternativ. Da ble han av høyresiden beskyldt for ikke å være patriotisk nok, siden han ikke gikk med på at Algerie skulle forbli en del av Frankrike. At Camus til og med kritiserte den franske hærens metoder for å være like ille som nazistenes, med tortur av krigsfanger og overgrep mot sivile, ble tatt svært ille opp.
Samtidig ble Camus enda mer uglesett av venstresiden fordi han nektet å godta terrorisme som et legitimt våpen i en frigjøringskamp. Som han sa etter å ha mottatt nobelprisen i litteratur i 1957: «I dette øyeblikk plasseres bomber på trikkene i Algerie. Min mor kunne ha vært på en av disse trikkene. Hvis det er rettferdighet, så foretrekker jeg min mor.»
For Camus var det aldri aktuelt å gi abstrakte prinsipper og utopier forrang fremfor konkret eksisterende menneskers ve og vel. Det var dette han i sitt bokessay kritiserte revolusjonshelter helt siden Den franske revolusjon for å ha gjort. Dermed forrådte de sin opprinnelige, sunne opprørske impuls. En humanistisk fundert eksistensialisme kan meget vel være opprørsk, men lar seg ikke kombinere med noen totalitær ideologi.
Politikk er ikke løsrevet fra moral
Slike tanker, og hans uvilje mot å «velge side» i Algerie-spørsmålet, ble av hans samtidige tolket som intellektuell feighet. Men hvem forsvarer i dag t
