Gjennomslagskraften av EØS-retten i norsk rett er sterk, og EØS-retten får stor - og ofte avgjørende - betydning for fastleggelsen av norske myndigheters plikter og borgerens motsvarende rettigheter. Spenningsforholdet mellom EØS-retten og norsk rett er særlig aktuell nå med håndhevelsen av trygdeforordningen i norsk rett, eller mangel på sådan.
Utover denne konkrete saken, benyttes EØS-retten av myndighetene både som forsvarsspiller og angrepsspiller, avhengig av hvordan norske myndigheter ønsker å tilpasse seg EØS-retten. En slik bruk av EØS-retten er helt legitim, og omtales ofte som det EØS-rettslige handlingsrommet. Norske myndigheter har en rekke ulike handlingsalternativer tilgjengelige for å avklare omfanget av handlingsrommet. Ett av disse er å anmode EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. Norske domstoler benytter denne anledningen i varierende grad, og etter min vurdering i for liten grad.
Tiårsperiode uten foreleggelser
Det er opp til den dømmende rett å avgjøre om det skal innhentes en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, jf. domstolsloven § 51a. Dersom spørsmålet om foreleggelse kommer opp i saksforberedelsen, er det min erfaring at foreleggelse besluttes i et fåtall av tilfeller, også i tilfell
