Arkitektur N
05.08.2020
Nietzsche drepte gud. Barthes tok livet av forfatteren. Nå står «byutvikleren» for tur. For der byen er en bok som alle skriver, er det likevel noen som har større makt til å gi diktat, få teksten skrevet i sitt bilde. Målet må være å utvide skriveretten ved å kreve retten til byen.
Det var Karl Otto Ellefsens overgang til emeritustilværelsen som skulle feires. En konferanse var viet temaet «urbanisme». En deltager annonserte arrangementet på det populære nettforumet «Byutviklere» - en Facebook-gruppe med over 7500 medlemmer som diskuterer temaer som fortetting, arkitektur, farger i bybildet og sykkelstier.1 I kommentarfeltet begynte diskusjonen å gå, som vanlig. Og det var ikke hvem som helst som tok ordet.
Det kan ikke ha vært programmet som forarget utviklerne, for det var ikke særlig radikalt (det begynner å bli en del år siden Ellefsen foreleste om Mao). Problemet var at de ikke var invitert og representert i programmet. Først ut var sjefen av OBOS: «Merkverdig fravær av de som faktisk bygger byen, men de er det kanskje ikke så viktig å høre på.... selv om de blant annet sponser AHO...»
En viss adm.dir2 i Stor Oslo eiendom stemte i: «Ser ikke ut som det er en eneste utvikler her. Merkelig - det er jo faktisk vi som utvikler byen og som tar risikoen for å skape den bærekraftige funksjonelle smarte byen.»
En ansatt i Vedal utvikling AS og CEO i Oslo Airport City AS spurte på sin side: «Har noen på programmet utviklet og bygget noe som helst?»
«Opp til flere», svarer en av arrangørene og viser til egen erfaring. CEOen er ikke imponert: «Men, vi tenker på Faktiske utviklere og utbyggere (BH=Byggherre, eier og risikotaker for gjennomføring)».
Ja, tenkte vi, det er vel slik at når noen utsetter seg for så stor risiko, står for en så kraftig gjennomføring, og ja, i det hele tatt er en faktisk utvikler av den funksjonelle smarte byen, burde de bli verdsatt! Og hadde ikke disse mennene rett, hva ville det kostet ledelsen på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo å gi dem et sete ved en av panelsamtalene om urbanisme på en mikroskopisk, men aldri så hyggelig akademisk festivitet? INGENTING! Det er jo tross alt utbyggerne som finansierer dem! Dessuten, som en av de ovenfornevnte nevner, så kan jo «byutviklerne» faktisk disse temaene bedre enn de heldige inviterte: «Hos byggherrene diskuteres alle disse temaene, med og uten arkitekter og akademia til stede».
La oss legge ironien til side; vi kan velge å forbigå Facebook-kommentarene i stillhet (slik vi ignorerer så mange andre internett-kommentarer). Men innleggene på dette sentrale, offentlige diskusjonsforumet for bydebatt er svært avslørende. Og de åpner for en refleksjon over hvem det er som utvikler byen, og hva det vil si å utvikle byen. Kommentarene vitner også om en interessant spenning hos noen svært mektige aktører: De er selvsikre nok til å hevde sin overlegenhet, men opptrer her samtidig som forsmådde.
«Så mange historier, så mange spørsmål».
De selvtitulerte «byutviklerne» forteller mange historier. Men det er en dissonans mellom måten de omtaler seg selv på og hvordan de faktisk opererer i byen. Det er kort avstand mellom katedral og børs.
Ikke bare fremholder de seg selv som forsmådde konger, de er heller ikke fremmede for å fremstille seg som - om ikke et opplyst enevelde - så en slags velvillige despoter. For gjennom sine investeringer, sin utleievirksomhet og sin eiendomsutvikling skal de ikke bare «faktisk» utvikle byen, de mener også at de skal gi innbyggerne en inkluderende, bærekraftig og rettferdig by. Og det er mange flere eksempler å ta av fra både landeiere og utviklere. «Utbyggerne i Bjørvika har som mål å skape en aktiv, levende og mangfoldig bydel», skrev Oslo S Utvikling, HAV Eiendom og Bjørvika Utvikling om seg selv i invitasjonen til Bjørvikakonferansen i 2015.3 Samtidig stod de i praksis i bresjen for å utvikle Bjørvika som et homogent, dyrt og eksklusivt område for en kjøpesterk urban elite. Ivar Tollefsens selskap Fredensborg eiendom, et av de større eiendomsselskapene i Skandinavia, fremstiller seg på sin side som en slags idealistisk rettferdighetsforkjemper på sine hjemmesider: «Vi jobber for et trygt, inkluderende, likeverdig og forskjellsreduserende samfunn, frikoblet fra om dette lønner seg omdømmemessig eller økonomisk».4 Samtidig kan vi lese i DNs omfangsrike dekning av Tollefsens fremgangsmåter i Oslo, i serien kalt «boligkuppet», at det finnes en rekke alternative historier. Da Raymond Johansen møtte beboere Tollefsen jobber for å få kastet ut av sine leieboliger, sa byrådslederen: «Vi har hørt veldig mange sterke historier fra noen som har forsøkt å stå opp og bruke sin rettmessige rett til å kjøpe. Det er som en Davids kamp mot Goliat.».5 Der de hadde en rett til å kjøpe sine leiligheter, var denne forsøkt satt ut av spill av en aktør som hevder han er mer opptatt av å ta kampen for et forskjellsreduserende samfunn.
Men hvordan kan vi egentlig forstå hvem disse byutviklerene er?
Forfatteren er død - arkitekten en zombie? For å gi en forklaring på hvem byutvikleren egentlig er, vil vi vise hvordan en forståelse av Forfatteren som «allmektig» er blitt oppfattet som problematisk. Deretter vil vi vise hvordan dette er blitt overført til Arkitekten, før vi endelig selv trekker den over på begrepet «byutvikler».
I en litteraturdebatt fra 60-tallet om «forfatteren», ble det påpekt at det franske ordet auteur har sitt opphav i det latinske ordet auctor, som pekte i retning av opphav og autoritet. De samme ordene ble brukt på engelsk, author og authority. Sistnevnte er fortsatt i bruk i Norge i form av «autoritet». I gamle dager kunne også vi si autor, mens det i litteraturvitenskapen stadig snakkes om en
Gå til medietDet kan ikke ha vært programmet som forarget utviklerne, for det var ikke særlig radikalt (det begynner å bli en del år siden Ellefsen foreleste om Mao). Problemet var at de ikke var invitert og representert i programmet. Først ut var sjefen av OBOS: «Merkverdig fravær av de som faktisk bygger byen, men de er det kanskje ikke så viktig å høre på.... selv om de blant annet sponser AHO...»
En viss adm.dir2 i Stor Oslo eiendom stemte i: «Ser ikke ut som det er en eneste utvikler her. Merkelig - det er jo faktisk vi som utvikler byen og som tar risikoen for å skape den bærekraftige funksjonelle smarte byen.»
En ansatt i Vedal utvikling AS og CEO i Oslo Airport City AS spurte på sin side: «Har noen på programmet utviklet og bygget noe som helst?»
«Opp til flere», svarer en av arrangørene og viser til egen erfaring. CEOen er ikke imponert: «Men, vi tenker på Faktiske utviklere og utbyggere (BH=Byggherre, eier og risikotaker for gjennomføring)».
Ja, tenkte vi, det er vel slik at når noen utsetter seg for så stor risiko, står for en så kraftig gjennomføring, og ja, i det hele tatt er en faktisk utvikler av den funksjonelle smarte byen, burde de bli verdsatt! Og hadde ikke disse mennene rett, hva ville det kostet ledelsen på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo å gi dem et sete ved en av panelsamtalene om urbanisme på en mikroskopisk, men aldri så hyggelig akademisk festivitet? INGENTING! Det er jo tross alt utbyggerne som finansierer dem! Dessuten, som en av de ovenfornevnte nevner, så kan jo «byutviklerne» faktisk disse temaene bedre enn de heldige inviterte: «Hos byggherrene diskuteres alle disse temaene, med og uten arkitekter og akademia til stede».
La oss legge ironien til side; vi kan velge å forbigå Facebook-kommentarene i stillhet (slik vi ignorerer så mange andre internett-kommentarer). Men innleggene på dette sentrale, offentlige diskusjonsforumet for bydebatt er svært avslørende. Og de åpner for en refleksjon over hvem det er som utvikler byen, og hva det vil si å utvikle byen. Kommentarene vitner også om en interessant spenning hos noen svært mektige aktører: De er selvsikre nok til å hevde sin overlegenhet, men opptrer her samtidig som forsmådde.
«Så mange historier, så mange spørsmål».
De selvtitulerte «byutviklerne» forteller mange historier. Men det er en dissonans mellom måten de omtaler seg selv på og hvordan de faktisk opererer i byen. Det er kort avstand mellom katedral og børs.
Ikke bare fremholder de seg selv som forsmådde konger, de er heller ikke fremmede for å fremstille seg som - om ikke et opplyst enevelde - så en slags velvillige despoter. For gjennom sine investeringer, sin utleievirksomhet og sin eiendomsutvikling skal de ikke bare «faktisk» utvikle byen, de mener også at de skal gi innbyggerne en inkluderende, bærekraftig og rettferdig by. Og det er mange flere eksempler å ta av fra både landeiere og utviklere. «Utbyggerne i Bjørvika har som mål å skape en aktiv, levende og mangfoldig bydel», skrev Oslo S Utvikling, HAV Eiendom og Bjørvika Utvikling om seg selv i invitasjonen til Bjørvikakonferansen i 2015.3 Samtidig stod de i praksis i bresjen for å utvikle Bjørvika som et homogent, dyrt og eksklusivt område for en kjøpesterk urban elite. Ivar Tollefsens selskap Fredensborg eiendom, et av de større eiendomsselskapene i Skandinavia, fremstiller seg på sin side som en slags idealistisk rettferdighetsforkjemper på sine hjemmesider: «Vi jobber for et trygt, inkluderende, likeverdig og forskjellsreduserende samfunn, frikoblet fra om dette lønner seg omdømmemessig eller økonomisk».4 Samtidig kan vi lese i DNs omfangsrike dekning av Tollefsens fremgangsmåter i Oslo, i serien kalt «boligkuppet», at det finnes en rekke alternative historier. Da Raymond Johansen møtte beboere Tollefsen jobber for å få kastet ut av sine leieboliger, sa byrådslederen: «Vi har hørt veldig mange sterke historier fra noen som har forsøkt å stå opp og bruke sin rettmessige rett til å kjøpe. Det er som en Davids kamp mot Goliat.».5 Der de hadde en rett til å kjøpe sine leiligheter, var denne forsøkt satt ut av spill av en aktør som hevder han er mer opptatt av å ta kampen for et forskjellsreduserende samfunn.
Men hvordan kan vi egentlig forstå hvem disse byutviklerene er?
Forfatteren er død - arkitekten en zombie? For å gi en forklaring på hvem byutvikleren egentlig er, vil vi vise hvordan en forståelse av Forfatteren som «allmektig» er blitt oppfattet som problematisk. Deretter vil vi vise hvordan dette er blitt overført til Arkitekten, før vi endelig selv trekker den over på begrepet «byutvikler».
I en litteraturdebatt fra 60-tallet om «forfatteren», ble det påpekt at det franske ordet auteur har sitt opphav i det latinske ordet auctor, som pekte i retning av opphav og autoritet. De samme ordene ble brukt på engelsk, author og authority. Sistnevnte er fortsatt i bruk i Norge i form av «autoritet». I gamle dager kunne også vi si autor, mens det i litteraturvitenskapen stadig snakkes om en
