Bedre Skole
14.09.2018
Demokratiet er avhengig av diskusjon og meningsbrytning. Derfor bør diskusjoner med gode ytringsmuligheter være en naturlig del av skolens demokratiopplæring. En videostudie har undersøkt hvordan diskusjoner utspiller seg i engelsk og samfunnsfag på ungdomstrinnet.
I den pågående fagfornyelsen har temaet demokrati og medborgerskap fått status som ett av tre flerfaglige temaer. Dette signaliserer en ny og større oppmerksomhet på tema og kompetanser som det kan arbeides med gjennom klasseromsdiskusjoner. For eksempel beskrives det «å kunne kommunisere, samhandle og delta» som en sentral kompetanse i Meld.St. 28 (2015-2016), knyttet til «lesing, skriving, muntlig kompetanse, samhandling og deltakelse, demokratisk kompetanse» (s. 41). Det å kunne delta i diskusjon er nettopp et eksempel på en demokratisk kompetanse som er relevant på tvers av fag. Det vil si en ferdighet som er viktig for å bli hørt, respektere ulikheter og påvirke beslutningsprosessene rundt oss.
I denne artikkelen diskuterer vi funnene fra en masterstudie av Peter N. Aashamar (2017). Studien viser at elever ofte får mulighet til å diskutere i timene, men at de sjelden deltar i meningsbrytning. Dette kan redusere diskusjonens potensial, ettersom elevene ikke utvikler nødvendig kompetanse i konflikthåndtering. I denne artikkelen bygger vi på gode eksempler fra undervisningen Aashamar observerte, og spør om hvordan lærere kan oppmuntre til ytterligere diskusjon og meningsbrytning i klasserommet.
Diskusjon - hva innebærer det?
Å diskutere innebærer å sette seg inn i andres ståsted. Det kan føre til at vi ser noe fra nye vinkler, får våre forestillinger korrigert eller til og med utvikler ny kunnskap sammen. Men hva vil det egentlig si å diskutere? I dagligtalen kan diskusjon være så mangt, men innenfor teori som omhandler diskusjon forstås samtaleformen som meningsutveksling der ulike perspektiver bringes til torgs. David Bridges (1979) mener for eksempel at diskusjoner kan kjennetegnes ved at:
1. De inneholder flere synspunkter. 2. Diskusjonsdeltagere er spørrende og svarende overfor hverandres innspill og meninger. 3. Hensikten med å diskutere er å utvikle kunnskap, forståelse og/eller vurdere et tema for diskusjonen.
Diskusjon innebærer forskjellige samtaleformer. Et begrep som får mye oppmerksomhet når det gjelder politisk og demokratisk kommunikasjon i skolen, er deliberasjon (Englund, 2007; Parker, 2003; Samuelsson & Bøyum, 2015). Dette er en diskusjonsform som kjennetegnes ved at den er
handlingsrettet. Det vil si at målet med å diskutere er å finne frem til løsninger på felles problemer eller utfordringer. Selv om deliberativ kommunikasjon fremheves som spesielt viktig for å gi elever erfaringer med demokratiske samtaler i skolen, kan også andre former for diskusjon være viktige for oppøving av ungdoms demokratiske ferdigheter. Gjennom deltakelse i diskusjoner kan elever trene på å sette seg inn i hverandres perspektiver og forstå andres meninger. Slike diskusjoner kan blant annet ha betydning for å utvikle toleranse, respekt og empati for andre (Burbules 1993; Englund, 2007), verdier som løftes frem i læreplanens nye overordnede del (Utdanningsdirektoratet [UDIR], 2017, s. 8).
Samtaledemokrati i klasserommet
Demokrati innebærer en form for folkestyre, skjønt det er uenighet om hvordan demokratiet bør forstås og praktiseres. En demokratiforståelse som fokuserer på kommunikasjon og samtale, er filosofen Jürgen Habermas' idé om det deliberative demokratiet. For Habermas (1999) er det først og fremst offentlig diskusjon som driver samfunnet fremover ettersom vi gjennom rasjonell og saklig argumentasjon kan finne frem til enighet om fornuftige løsninger til det felles beste. Deliberativt demokrati har blitt et populært begrep i skoleforskning. Felles for mange som skriver om temaet er tanken om at elever lærer demokratiske ferdigheter gjennom å diskutere (Hess & McA-voy, 2015; Samuelsson & Bøyum 2015). Dermed blir det viktig at elever i stor grad medvirker i undervisningen gjennom å argumentere, lytte til og vurdere andres argumenter. Det er slik elever får trening i å anvende diskusjon som demokratisk kompetanse.
En mulig innvending er at å overføre deliberativt demokrati til en skolesammenheng kan være utfordrende, ettersom Habermas krever at man kommer til enighet gjennom saklig og rasjonell argumentasjon. Dette kan føre til at noen elever lar være å ytre seg. De kan for eksempel føle at argumentene deres ikke strekker helt til eller være redde for manglende anerkjennelse av personlige synspunkt. En annen innvending er at målet om enighet kan sies å dekke over at det finnes ulike verdier og synspunkt som ikke kan eller bør forenes i konsensus.
Den politiske teoretikeren Chantal Mouffe (1999) har et interessant alternativ til Habermas' (1999) deliberasjon. Hun videreutvikler samtaledemokratiet i en mer tilgjengelig retning ved å fremheve at uenighet kan være en konstruktiv kraft i samfunnet. Ifølge henne er ideell politisk kommunikasjon, for eksempel diskusjoner, en fredelig kamp mellom meningsmotstandere. Her er det ikke en forutsetning at alle skal komme til enighet; i stedet samarbeider man med dem man er uenig med. I motsetning til Habermas mener derfor Mouffe at politisk handling også bør kunne være et uttrykk for dissens. I skolen kan en slik holdning til politisk kommunikasjon legge til rette for mer tilgjengelige og pluralistiske diskusjoner. Dette er fordi det blir større rom for å prøve ut meninger og utvikle respekt for meningsforskjeller, samtidig som det legges til rette for at elever kan løse konflikter på en fredelig og kunnskapsfundert måte (Mathé & Elstad, 2017).
Hvordan oppmuntre til diskusjon i klasserommet?
Som lærer er det ikke alltid lett å få i gang klasseromsdiskusjoner, men noen strategier kan være til hjelp (Hess & McAvoy, 2015; Nystrand m.fl., 1997; Liljestrand, 2002):
• Åpne og autentiske spørsmål • Opptak: Om læreren spiller videre på eller ber elevene utdype sine innspill og synspunkter Åpne og autentiske spørsmål kan være hensiktsmessige måter å iverksette klasseromsdiskusjoner på (Nystrand m.fl., 1997). Åpne spørsmål er spørsmål med flere mulige rette svar, for eksempel: «Hvorfor ender den kalde krigen?». Også autentiske spørsmål kan besvares på forskjellige måter, men her er det er ingen forventninger om rette eller gale svar, for eksempel: «Hva tenker du når du ser dette bildet?». Slike autentiske spørsmål kommuniserer i større grad enn åpne spørsmål at elevenes egne resonnementer og refleksjoner er viktige og derfor godt egnet til å oppmuntre til samtale og diskusjon i klasserommet.
Åpne og autentiske spørsmål kan ha ulike formål. For å legge til rette for og etablere deliberasjoner som inneholder reell meningsbryting kan det være relevant å tenke på hvor handlingsrettet spørsmålet er. Studier viser at handlingsrettede spørsmål hvor det er uenighet om politiske handlingsalternativ, er godt egnet for å fremme diskusj
Gå til medietI denne artikkelen diskuterer vi funnene fra en masterstudie av Peter N. Aashamar (2017). Studien viser at elever ofte får mulighet til å diskutere i timene, men at de sjelden deltar i meningsbrytning. Dette kan redusere diskusjonens potensial, ettersom elevene ikke utvikler nødvendig kompetanse i konflikthåndtering. I denne artikkelen bygger vi på gode eksempler fra undervisningen Aashamar observerte, og spør om hvordan lærere kan oppmuntre til ytterligere diskusjon og meningsbrytning i klasserommet.
Diskusjon - hva innebærer det?
Å diskutere innebærer å sette seg inn i andres ståsted. Det kan føre til at vi ser noe fra nye vinkler, får våre forestillinger korrigert eller til og med utvikler ny kunnskap sammen. Men hva vil det egentlig si å diskutere? I dagligtalen kan diskusjon være så mangt, men innenfor teori som omhandler diskusjon forstås samtaleformen som meningsutveksling der ulike perspektiver bringes til torgs. David Bridges (1979) mener for eksempel at diskusjoner kan kjennetegnes ved at:
1. De inneholder flere synspunkter. 2. Diskusjonsdeltagere er spørrende og svarende overfor hverandres innspill og meninger. 3. Hensikten med å diskutere er å utvikle kunnskap, forståelse og/eller vurdere et tema for diskusjonen.
Diskusjon innebærer forskjellige samtaleformer. Et begrep som får mye oppmerksomhet når det gjelder politisk og demokratisk kommunikasjon i skolen, er deliberasjon (Englund, 2007; Parker, 2003; Samuelsson & Bøyum, 2015). Dette er en diskusjonsform som kjennetegnes ved at den er
handlingsrettet. Det vil si at målet med å diskutere er å finne frem til løsninger på felles problemer eller utfordringer. Selv om deliberativ kommunikasjon fremheves som spesielt viktig for å gi elever erfaringer med demokratiske samtaler i skolen, kan også andre former for diskusjon være viktige for oppøving av ungdoms demokratiske ferdigheter. Gjennom deltakelse i diskusjoner kan elever trene på å sette seg inn i hverandres perspektiver og forstå andres meninger. Slike diskusjoner kan blant annet ha betydning for å utvikle toleranse, respekt og empati for andre (Burbules 1993; Englund, 2007), verdier som løftes frem i læreplanens nye overordnede del (Utdanningsdirektoratet [UDIR], 2017, s. 8).
Samtaledemokrati i klasserommet
Demokrati innebærer en form for folkestyre, skjønt det er uenighet om hvordan demokratiet bør forstås og praktiseres. En demokratiforståelse som fokuserer på kommunikasjon og samtale, er filosofen Jürgen Habermas' idé om det deliberative demokratiet. For Habermas (1999) er det først og fremst offentlig diskusjon som driver samfunnet fremover ettersom vi gjennom rasjonell og saklig argumentasjon kan finne frem til enighet om fornuftige løsninger til det felles beste. Deliberativt demokrati har blitt et populært begrep i skoleforskning. Felles for mange som skriver om temaet er tanken om at elever lærer demokratiske ferdigheter gjennom å diskutere (Hess & McA-voy, 2015; Samuelsson & Bøyum 2015). Dermed blir det viktig at elever i stor grad medvirker i undervisningen gjennom å argumentere, lytte til og vurdere andres argumenter. Det er slik elever får trening i å anvende diskusjon som demokratisk kompetanse.
En mulig innvending er at å overføre deliberativt demokrati til en skolesammenheng kan være utfordrende, ettersom Habermas krever at man kommer til enighet gjennom saklig og rasjonell argumentasjon. Dette kan føre til at noen elever lar være å ytre seg. De kan for eksempel føle at argumentene deres ikke strekker helt til eller være redde for manglende anerkjennelse av personlige synspunkt. En annen innvending er at målet om enighet kan sies å dekke over at det finnes ulike verdier og synspunkt som ikke kan eller bør forenes i konsensus.
Den politiske teoretikeren Chantal Mouffe (1999) har et interessant alternativ til Habermas' (1999) deliberasjon. Hun videreutvikler samtaledemokratiet i en mer tilgjengelig retning ved å fremheve at uenighet kan være en konstruktiv kraft i samfunnet. Ifølge henne er ideell politisk kommunikasjon, for eksempel diskusjoner, en fredelig kamp mellom meningsmotstandere. Her er det ikke en forutsetning at alle skal komme til enighet; i stedet samarbeider man med dem man er uenig med. I motsetning til Habermas mener derfor Mouffe at politisk handling også bør kunne være et uttrykk for dissens. I skolen kan en slik holdning til politisk kommunikasjon legge til rette for mer tilgjengelige og pluralistiske diskusjoner. Dette er fordi det blir større rom for å prøve ut meninger og utvikle respekt for meningsforskjeller, samtidig som det legges til rette for at elever kan løse konflikter på en fredelig og kunnskapsfundert måte (Mathé & Elstad, 2017).
Hvordan oppmuntre til diskusjon i klasserommet?
Som lærer er det ikke alltid lett å få i gang klasseromsdiskusjoner, men noen strategier kan være til hjelp (Hess & McAvoy, 2015; Nystrand m.fl., 1997; Liljestrand, 2002):
• Åpne og autentiske spørsmål • Opptak: Om læreren spiller videre på eller ber elevene utdype sine innspill og synspunkter Åpne og autentiske spørsmål kan være hensiktsmessige måter å iverksette klasseromsdiskusjoner på (Nystrand m.fl., 1997). Åpne spørsmål er spørsmål med flere mulige rette svar, for eksempel: «Hvorfor ender den kalde krigen?». Også autentiske spørsmål kan besvares på forskjellige måter, men her er det er ingen forventninger om rette eller gale svar, for eksempel: «Hva tenker du når du ser dette bildet?». Slike autentiske spørsmål kommuniserer i større grad enn åpne spørsmål at elevenes egne resonnementer og refleksjoner er viktige og derfor godt egnet til å oppmuntre til samtale og diskusjon i klasserommet.
Åpne og autentiske spørsmål kan ha ulike formål. For å legge til rette for og etablere deliberasjoner som inneholder reell meningsbryting kan det være relevant å tenke på hvor handlingsrettet spørsmålet er. Studier viser at handlingsrettede spørsmål hvor det er uenighet om politiske handlingsalternativ, er godt egnet for å fremme diskusj
