Fagpressenytt

Det er snart seks år siden Finn Nortvedt fikk diagnosen Parkinsons sykdom. Da var han 59 år. Nå ligger han her på operasjonsbordet. Anestesisykepleieren holder årvåkent øye med ham. Han skal jo ikke sove, men heller ikke kjenne smerte. Kirurgen er klar til å snitte og bore, operasjonssykepleierne er parat med utstyret.
I år er det 200 år siden symptomene på paralysis agitans ble beskrevet for første gang. Det gjorde den engelske legen James Parkinson i essayet «the Shaking Palsy» (skjelvende lammelse). Senere fikk den nevrologiske sykdommen hans navn.

ÅRSAK UKJENT
Fortsatt er årsaken til Parkinsons sykdom ukjent. Det man vet, er at de med Parkinsons har redusert evne til å produsere dopamin. Men hvorfor vet man ikke.
Årlig får minst 500 personer diagnosen Parkinsons sykdom i Norge. Om lag 70 blir operert, de fleste på Rikshospitalet, noen på St. Olavs Hospital. Operasjon er ingen kur, målet er å redusere symptomer, som stivhet og skjelving.

STADIG STØRRE MEDISINDOSER
Det begynte med at han følte seg treg. «Få opp farten, Finn! » kunne kona si. Armen var stiv. Han følte at han lespet, klarte ikke å artikulere ordentlig. Kona var enig. Fingrene var også stive, mimikken dårlig.
Bare noen timer etter at han fikk parkinsonmedisiner, kunne han igjen bevege fingrene. I flere år har tablettene hjulpet ham. Men dosene med dopamin har blitt hyppigere og sterkere. Det er vanlig at medisinen mister sin effekt etter hvert.
Han var aldri i tvil: Kunne han bli kandidat for operasjon, ville han det. Nortvedt er selv sykepleier, har undervist i mange år og skrevet lærebøker.
Fra han ble utredet til operasjonsdagen her på Rikshospitalet gikk det et halvt år. Nå - en dag i juni - skal han få elektroder i hjernen og et batteri under huden på brystet. Når dette koples sammen, oppstår det man kaller dyp hjernestimulering. Som altså skal gi Nortvedt et bedre liv. Det vil bety redusert medisinbruk og jevnere form.

Han har fått høre at han kan bli så bra som han nå er på sitt beste med medisiner. Ikke bedre. At han kan få 10-15 gode år. Men at sykdommen er der og vil utvikle seg. Hvor raskt? Det kan ingen spå.
- Jeg er spent og håpefull, sa han for noen dager siden.
Det tærer på når kroppen ikke lystrer. De store symptomsvingningene gjør det vanskelig å planlegge i hverdagen.
Håpet om å bli bedre dominerer, derfor gruer han seg ikke, slik mange andre gjør. De skal jo være våkne under inngrepet. De lurer på om det vil gjøre vondt og bekymrer seg for lyden av boret.
Han er også glad det er en kvinnehånd som skal skjære i ham, ikke en svær mannelabb.

FIRE SKRUER I HODET
Nordtvedt