Over 200 svar
Svarene under er hentet fra fritekstfeltet som var åpent under dette spørsmålet i Sykepleiens spørreundersøkelse:
«Har det hendt at du, på grunn av tidsnød eller ressursmangel, har gitt pasienter angst- og sovemedisiner selv om du har ment at det ville være bedre for pasienten om han/hun ble fulgt opp på en annen måte?»
Enkelte tekster er noe redigert av hensyn til lesbarhet.
En av sykepleierne forklarer det slik:
«Når pasientene allerede er avhengige og står på medikamentet ved behov er det vanskelig å holde tilbake administrasjonen. Det kan til nød utsettes med noen timer. Det er vanskelig for dem å tolerere ubehaget de står i under avrusningen og de er vant til å døyve ubehaget med rusmidler.
Ofte er det pasientenes manglende vilje til å utholde ubehag det kommer an på, andre ganger at det er ubehagelig for meg å se pasienten lide, ved at jeg holder medisin tilbake. Det kan bli uetisk maktforhold også, så det må hele tiden avveies. Men forsøker hele tiden å tilby andre metoder for å håndtere deres ubehag. Iblant er det ikke tid til å tilby alternative metoder og pasienten får da medisinen istedet. Flere ganger er pasienten uinteressert i andre metoder. Det er komplisert.»
Her utdyper flere av sykepleierne:
Handler mange ganger om å ta seg tid med pasienten og forsøke å gi trygghet. Tid er jo mangelvare!
Ikke tid til å samtale alltid om behovsprøvd medisin under utdeling av nattmedisiner til hele avdelingen, eller å ha samtaler om angst/søvnproblem/finne alternative avslapningsmetoder. Dette er tidkrevende. Lite sykepleie-ressurser på kveldsvakter.
Mer personell i stedet for medisinering for å roe dem.
Pasienter som har god nytte av en-til-en, og som roer seg på dette, mener jeg i utgangspunktet ikke hadde trengt beroligende midler. Men dette benyttes ofte på grunn av ressursmangel.
Særlig på natt, da det bare er 2 på vakt som har ansvar for 18 pasienter pluss de i hjemmesykepleien. Er det mye uro hos de som er demente og vandrer, hender det at de får eventuelt-medisiner, slik at de skal sove.
Hvis det er for lite bemanning på avdelingen blir valget i enkelte tilfeller å medisinere, til tross for at dette ikke alltid er det beste for pasienten.
Pasienter som har demens og er motorisk urolige og roper.
Urolige pasienter som kunne hatt aktivitet og stimulans. Stress blant de ansatte som smitter over på pasientene.
Det er ofte i forbindelse med abstinenser, og det er ikke nok personell til å hjelpe pasienten på annen måte.
Svært urolige, angstfylte, aggressive, demente pasienter som vi ikke har personalressurser til å håndtere på en forsvarlig måte, verken i forhold til dem selv, medpasienter og personalet.
Medisinerer der miljøtiltak kunne vært en bedre løsning, men på grunn av lav bemanning i forhold til mengde pasienter/stort pleiebehov og dårlig organisering av tilbudet ikke er godt nok.
På kveld og helg når ressurser i avdelingen er få, kan pasienten få eventuell-medikasjon lege har forordnet for spesielle situasjoner som kan oppstå.
Psykotisk pasient som ikke får fastvakt på grunn av økonomi, blir gitt ekstra Sobril for å dempe hallusinasjoner.
Langtkommet parkinsons-pasient med angst. På grunn av underbemannet avdeling/ikke mulighet for å sette meg ned med pasienten ble det gitt Sobril før miljøtiltak iverksatt. Det er slike situasjoner man i ettertid opplever som vonde med dårlig samvittighet for pasienten.
Pasienten bør ha miljøtiltak, men dessverre strekker ikke tiden til og pasienten får beroligende.
Hadde demenspasient som ble veldig urolig, spesielt på kveldstid. Da hadde jeg mer tid og vi var nok folk på jobb, jeg observert at hvis den pasienten fikk litt mer tid og god, rolig samtale om forskjellige ting, roet pasienten seg ned. Men jeg må si at det har vært kvelder at hun fikk beroligende på grunn av at jeg hadde stor arbeidsmengde og hadde ikke tid for å prate med henne.
Jobber på en avdeling, har ansvar for andre avdelinger og. Travel dag, to skal få intravenøs behandling og to skal få smertepumpe, også vanlige ting som skal gjøres. Telefonen ringer fra andre avdelinger, en pasient er veldig urolig. Kommer på avdeling og ser pasient, har ikke tid å være der, gir beskjed til hjelpepleier, at han kan få eventuelt medisin.
På tidligere arbeidsplass. Sykehjemsavdeling. Ikke nå.
Bruker generelt lite beroligende på mitt arbeidssted. Kanskje av og til for lite. Er ikke alltid miljøterapeutiske tiltak har ønsket effekt.
Lav grunnbemanning og strenge økonomiske rammer. Det er da vanskelig med miljøterapi.
Grunnet lite bemanning på vakt og tidspress.
På grunn av få ansatte på jobb, og flere urolige pasienter samtidig.
Om det er veldig travelt på avdelinga og ein pasient ikkje roar seg fort ved miljøtiltak.
Urolig dement som vi ikke har mulighet å sitte hos og som det ikke er plass på skjermet avdeling.
Av og til må det ligge to på samme rom, da kan det skje.
2 seinvakter på 13 korttidspasienter. Noen utredes for demens. Nyopprettede. Smerter etter brudd. Fallfare.
Lav faglig bemanning og mange syke eldre, gjør at en ikke har mulighet til å utføre miljøterapeutiske tiltak slik som samtaler og tilstedeværelse.
Noen har behov for mer 1 til 1 oppfølging. Det er vanskelig på en kveldsvakt når 2 pleiere skal betjene 10 beboere.
Færre personer på jobb pga sykdom. En eller flere ekstravakter som ikke er så kjente. Ekstra oppgaver som kommer i tillegg til annet uten ekstra personale.
Dette avhenger av når på døgnet det skjer, og hvor mange ansatte som er på jobb. Men holdningen på avdelingen generelt er miljøtiltak. Men det er ikke alltid det hjelper heller, da kan det være aktuelt med beroligende.
Hvis det ikke er mulig med tillitskapende tiltak må man vurdere hva som er best for pasienten
Det kan være under kveldsstell eller mot natt hvis pasienten har stor angst eller søvnproblemer, hvor dette gir utslag i uro som går ut over andre pasienter, og hvor bemanningen er så liten at det er umulig å være tilstede for denne ene pasienten over tid.
Jeg har gitt til urolige, deemente pasienter på grunn av dårlig mulighet til å skjerme. På tross av at det kan gi økt fallfare dersom pasienten ikke sovner.
Få ansatte på natt, da gir man ofte sovemedisin og beroligende på grunn av tidspress.
Vi har for dårlig grunnbemanning.
Vi har god kapasitet og god bemanning. Ut frå dette kan vi også bruke god tid på pasientene.
Ved uro blant de med en demenssykdom får de ofte beroligende ved uro.
For eksempel en pasient som har slått besøkende. Ga han noen ganger Sobril når jeg så at han begynte å bli svart i øynenene og var i ferd med å bli aggressiv, for å forebygge episoder med slag. Eller at annet personell har kommet og sagt at han er sint. Da har det hendt at jeg har gitt ham Sobril. Men de fleste gangene har jeg angret på, fordi det er blitt gjort for å ivareta andre personer enn personen med demens. Dessuten roet han seg før den eventuelle medisinen hadde fått tid til å virke. Indirekte ble den beroligende medisinen gitt for å roe personalet. Og det er ikke rett.
På en travel vakt med lite fagfolk urolig pasient burde tatt god tid med pasienten for å roe ned, men kan da gi for eksempel benzo på grunn av mange oppgaver som venter.
Etter leggetid, tidmangel til å være på rommet hos pasienten på grunn av flere pasienter som trenger hjelp samtidig.
Gitt sovemedisin eller beroligende fordi vi ikke har tid til å sitte med pasienten.
På grunn av ressursmangel. Uro er «smittsomt». Ikke nok ansatte til å «skjerme uro».
Sobril ved motorisk uro.
Der samtale og trygging er det egentlige behovet.
Pasienten hadde kanskje funnet roen hvis jeg hadde hatt mulighet og sitte ned lengre.
50/50-avdeling med 25 beboere, 5 pleiere på aftenvakt, hvorav 1 spl. Uro smitter, så det har skjedd at jeg, for å unngå at den ene pasientens uro/angst/agressjon smitter over på flere beboere, har gitt Sobril eller lignende for å dempe uroen hos den ene beboeren. Ikke bestandig mulig å følge eller avlede en alvorlig demenssyk beboer. På d
