NTL-magasinet
06.10.2021
Klimaendringer skaper og vil fortsette å skape en grunnleggende følelse av eksistensiell krenkelse.
DEBATT: Klimaordskiftet er til tider hardt, uforsonlig og apokalyptisk. Det er likevel fristende å benytte en klassisk frase: «You ain't heard nothing yet». For med Extinction Rebellion i foajeen på Olje- og energidepartementet og det grønne skiftet som brekkstang i årets stortingsvalg, kan vi konstatere at også Norge nå er å regne som et «risikosamfunn».
«Uforutsigbar forvandling»
Begrepet risikosamfunnet («Risikogesellschaft») kan føres tilbake til den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944-2015). I en av sine siste artikler beskrev han klimakrisen som en systematisk ødeleggelse av fundamentale rettigheter for borgere av verdenssamfunnet, og at de sosiale og ideologiske konsekvenser av klimaeffektene derfor ikke kunne overdrives. I Becks hjemland har klima lenge vært en allmenn politisk så vel som ideologisk kampsak.
Beck bifalt politiske aksjonsformer utenfor etablerte institusjoner, og han var skeptisk til risikoanalyser og samfunnsøkonomiske utredninger fordi han mente disse som oftest er manipulerte og styrt av staten og kapitalinteressene. Han understreket at disse ukonvensjonelle reaksjonsformene på ingen måte handler om revolusjonære tendenser, idet en revolusjon har et spesifikt formål drevet av ideologi, verdigrunnlag, militære interesser og/eller doktriner. Ei heller handler det om den konstante, stabile utviklingen som vi kaller evolusjon.
Klimakrisen kan ifølge Beck forstås som en uforutsigbar «forvandling» av verden der det dramatiske ligger i at ingen av oss vet hvordan og når «forvandlingen» ender. Beck var fortvilet over «gammeldagse» politiske reaksjoner på disse nye utfordringene, og det er derfor ikke vanskelig å forestille seg hva han ville ha sagt om oljeutredningene som har fått mye av den politiske oppmerksomheten her i Norge.
Les opprinnelig artikkel«Uforutsigbar forvandling»
Begrepet risikosamfunnet («Risikogesellschaft») kan føres tilbake til den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944-2015). I en av sine siste artikler beskrev han klimakrisen som en systematisk ødeleggelse av fundamentale rettigheter for borgere av verdenssamfunnet, og at de sosiale og ideologiske konsekvenser av klimaeffektene derfor ikke kunne overdrives. I Becks hjemland har klima lenge vært en allmenn politisk så vel som ideologisk kampsak.
Beck bifalt politiske aksjonsformer utenfor etablerte institusjoner, og han var skeptisk til risikoanalyser og samfunnsøkonomiske utredninger fordi han mente disse som oftest er manipulerte og styrt av staten og kapitalinteressene. Han understreket at disse ukonvensjonelle reaksjonsformene på ingen måte handler om revolusjonære tendenser, idet en revolusjon har et spesifikt formål drevet av ideologi, verdigrunnlag, militære interesser og/eller doktriner. Ei heller handler det om den konstante, stabile utviklingen som vi kaller evolusjon.
Klimakrisen kan ifølge Beck forstås som en uforutsigbar «forvandling» av verden der det dramatiske ligger i at ingen av oss vet hvordan og når «forvandlingen» ender. Beck var fortvilet over «gammeldagse» politiske reaksjoner på disse nye utfordringene, og det er derfor ikke vanskelig å forestille seg hva han ville ha sagt om oljeutredningene som har fått mye av den politiske oppmerksomheten her i Norge.
