Fagbladet
29.08.2016
Som liten gutt la han seg ved siden av lillesøster for å forsikre seg om at hjertet hennes fremdeles slo. Elines korte liv har siden vært tema i livet og forfatterskapet til Eivind Hofstad Evjemo.
FRA DEN HVITE LEILIGHETEN i femte etasje på Grünerløkka i Oslo vender han blikket mot alt som er blått og grønt utenfor. Kanskje ser han familien sin, folka mine, som han sier. Familien i Levanger som trengte at lillesøster ble hentet i drosje hver morgen for å komme seg på skolen. Kanskje ser han seg selv som barn etter ei natt med mye uro og lite søvn. Eller ei natt da han tok madrassen sin, labba ned en etasje og inn på lillesøsters rom. På golvet ved siden av senga hennes hvor han fant roen, og søvnen fant ham. Eline var født med en funksjonshemning. Storebroren så henne komme til kort. Men sterkere inntrykk gjorde det at hun omfavnet menneskene rundt seg. Hun var kjærlig og glad i å klemme. Og hun var den som ringte de gamle onklene og fikk kontakt med åpne og direkte spørsmål.
- Jeg fikk tidlig kontakt med kommunens hjelpeapparat, konstaterer han. Han legger kroppen til rette i kjøkkenstolen med ei hånd hvilende på låret. Den andre fører kaffekruset mot munnen.
Og kontakten var god. Hjelperne kom hjem til folka hans, og familien fikk et sterkt forhold til mange av hjelperne.
DEN 33 ÅR GAMLE FORFATTEREN fra Levanger har for lengst funnet sin skattkiste; kommunen som strekker ut ei hånd til sine innbyggere, som legger til rette med vedtak, tiltak og tjenester. Her lever familier og mennesker sine liv og tenker sine tanker og føler det de føler på sykehjemmet, i spesialklassen og på asylmottaket. Blant litteraturkritikere blir han gjerne betegnet som vår tids kommuneforfatter etter at romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet kom ut i 2012. Denne har Eivind Hofstad Evjemo befolket med rektoren som omhyggelig skyver vodkaen inn i skapet før hun retter seg opp, går ut og smiler alt hun kan, vaktmesteren som vasker bassenget for skitt, piss og hudrester, og kultursjefen som spretter opp på scenen før han griper mikrofonen og ønsker velkommen til spesialklassens underholdning.
Skal vi tro på det vi leser, skjer det mye morsomt og komisk i en liten kommune. Og nærheten kan være sterkere når hjelperen møter jen
Gå til mediet- Jeg fikk tidlig kontakt med kommunens hjelpeapparat, konstaterer han. Han legger kroppen til rette i kjøkkenstolen med ei hånd hvilende på låret. Den andre fører kaffekruset mot munnen.
Og kontakten var god. Hjelperne kom hjem til folka hans, og familien fikk et sterkt forhold til mange av hjelperne.
DEN 33 ÅR GAMLE FORFATTEREN fra Levanger har for lengst funnet sin skattkiste; kommunen som strekker ut ei hånd til sine innbyggere, som legger til rette med vedtak, tiltak og tjenester. Her lever familier og mennesker sine liv og tenker sine tanker og føler det de føler på sykehjemmet, i spesialklassen og på asylmottaket. Blant litteraturkritikere blir han gjerne betegnet som vår tids kommuneforfatter etter at romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet kom ut i 2012. Denne har Eivind Hofstad Evjemo befolket med rektoren som omhyggelig skyver vodkaen inn i skapet før hun retter seg opp, går ut og smiler alt hun kan, vaktmesteren som vasker bassenget for skitt, piss og hudrester, og kultursjefen som spretter opp på scenen før han griper mikrofonen og ønsker velkommen til spesialklassens underholdning.
Skal vi tro på det vi leser, skjer det mye morsomt og komisk i en liten kommune. Og nærheten kan være sterkere når hjelperen møter jen
