Tidsskrift for norsk psykologforening
01.02.2017
Rettsstaten dømte en prest i Glåmdalen for overgrep mot stedatteren. Mangelfull etterforskning, en subjektiv psykolograpport og tvilsomme troverdighetsvurderinger bidro til dommen. Dette er historien om en rettsprosess der det meste gikk galt.
Onsdag 6. november 2013.
Klokka er presis 09.00. Det er en kjølig høstdag utenfor Ullersmo fengsel.
På dag nittenhundreogtjueseks etter dommen har porten gått opp. En ferdig sonet far (60) venter på sønnen (22) ved fengselsporten på Ullersmos avdeling Kroksrud på Kløfta.
Den tidligere presten ser sønnen svinge inn på parkeringsplassen. Det har han gjort mange ganger. I dag kommer sønnen for siste gang, for å hente faren.
Sønnen hilser faren med en klem. Sammen lemper de bagasjen inn i bilen. Med seg ut av fengselet har faren esker med 10 000 håndskrevne dagboksider.
ALVORLIGE ANKLAGER
Det var en av 2000-tallets store overgrepssaker. Den da 53 år gamle presten ble pågrepet høsten 2006. Han skulle ha utnyttet konas adoptivdatter, sin egen stedatter, fra hun var fem år og frem til etter fylte 18 år.
Psykologtidsskriftet kaller henne Maria i denne saken.
Han skulle ha lest bibelvers høyt da han voldtok Maria i køyesengen hjemme. Han skulle ha tvunget henne til oralsex i kapellet, misbrukt henne seksuelt i bilen, på gjesterommet, på badet og i vedboden. Han skulle ha mishandlet henne med tau, bundet henne med skjerf, skamslått henne med skiftenøkkel, belter og lastestropp. Han skulle ha nektet henne mat i dagevis og låst henne inne i vedboden.
Ingen beviser bekreftet anklagene i tingretten og i lagmannsretten. Ingen hadde sett, hørt eller visst. Uten beviser handlet rettsoppgjøret om stedatterens fortelling som offer i familien, og hvordan hun skal ha blitt mishandlet og misbrukt seksuelt av stefaren.
Marias lidelseshistorie var svært troverdig for mennesker som møtte henne. Den var også sterk nok til at presten ble dømt både i tingrett og lagmannsrett.
En begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen ble også avvist. Kommisjonen mente endog at Marias forklaring var styrket.
Likevel skriver Psykologtidsskriftet «angivelig» og «skulle ha». Vanligvis tar ikke journalister slike reservasjoner når tiltalen blir en rettskraftig dom. Da skriver vi mer konkluderende: «Han leste bibelvers høyt da han voldtok stedatteren i køyesengen hjemme». En dom gjør påtalemaktens påstand om til sannhet.
Det er derfor vi har domstolene. De skal velge hvem vi skal tro på, ikke minst i vanskelige og komplekse saker som overgrepssaker er, hvor det kan være få etterprøvbare beviser. Når det er påstand mot påstand, blir troverdigheten til det antatte offeret og den antatte gjerningsmannen helt sentral.
Slik var det også da sorenskriver Lars Mæhlumshagen sammen med pensjonist Klara Signe Bredesen-Vestby og bussjåfør Harald Magnus Hande, de to meddommerne, satte retten i Kongsvinger 16. april i 2007.
På den ene siden satt en 22 år gammel kvinne, med støttespillere som alle trodde på overgrepshistoriene. På den andre siden satt en suspendert prest, en keitete stefar med dårlige sosiale evner. Han hadde Aspergers syndrom. Men det visste ingen om, ennå. Han skulle bli dømt først.
Dette er den andre historien, som handler om påstander og fakta som ikke ble etterforsket, og om en sakkyndigrapport som ble brukt som bevis for skyld i retten, men som nå får stryk av psykologeksperter. Daværende leder i Den rettsmedisinske kommisjon innrømmer i dag at hun gjorde feil da kommisjonen vurderte den samme sakkyndigrapporten.
Vår gjennomgang åpner for en annen virkelighet enn den dommene og Gjenopptakelseskommisjonen la til grunn.
MARIAS HISTORIE
24 år før presten får sin endelige dom i Eidsivating lagmannsrett i 2008, blir Maria født. Hun er tredje barn i en Bangkok-familie når hun ser dagens lys i Thailand i januar 1984. Samme måned reiser en 30 år gammel norsk kvinne med sin amerikanske ektemann (32) til Thailand som kristne misjonærer. Det Norske Misjonsselskap har sendt dem til misjonsmarken med visum som religionslærere. Sammen har de en fire år gammel datter.
Maria kommer av ukjente grunner på barnehjem. På besøk på det overbefolkete, statlige barnehjemmet i Bangkok faller misjonærparet for barnet, som ifølge misjonærkvinnen stadig dunker hodet i veggen.
De adopterer henne. 14. november 1985 henter de den snart to år gamle jenta til seg. Maria knytter seg raskt til storesøster.
Men etter bare snaue to måneder får storesøsteren på fem år kreft. Mor og storesøster reiser til Norge for behandling. Maria blir igjen i Thailand med den nye pappaen sin i fire måneder til, før de forlater misjonsmarken og reiser til Norge.
DØD FØLGER DØD
På høsten blir det kritisk for den kreftsyke datteren. Hennes besteforeldre kommer fra USA på julebesøk. Tiden er knapp. På vei hjem til USA rammes så farfar av slag på Fornebu. To dager etter - 11. januar 1987 - dør han på Rikshospitalet. Maria er med i begravelsen.
Faren forlater familien og drar til USA. Noen måneder senere dør morfaren på Vestlandet. En naturlig død, som likevel preger hjemmet. Maria knytter seg sterkere til storesøsteren.
Samme sommer kommer far hjem fra Amerika. En uke etter at Maria får sitt norske statsborgerskap, dør storesøsteren fra henne. Hun sovner inn hjemme på sofaen, sju år gammel, 1. juli 1987.
FAR FLYTTER UT
En venninne av moren passet Maria i noen uker før storesøsterens død. Mannen hennes er lege. Han ser noe som ligner på blåmerker på huden hennes. Han mener det er såkalte mongolflekker, ufarlige blågrå pigmentflekker på ryggen, ikke uvanlig hos asiater.
Ekteskapet mellom adoptivforeldrene faller sammen, og pappa flytter ut. Etter bare to helgesamvær med datteren sier han fra seg foreldreretten også, men blir boende i Oslo - uten å treffe sin tre år gamle adoptivdatter igjen, noen gang.
Ifølge Marias politiforklaringer mange år senere, er denne amerikanske adoptivfaren den første som misbruker henne seksuelt. Maria har et bilde i hodet av at han forsøker å ha samleie med henne, og en følelse av smerte idet han forsøker å trenge inn i henne. Det forteller hun 20 år senere, i sitt nest siste politiavhør, 10. januar 2007.
- Jeg har hatt bildet i hodet så lenge jeg kan huske, forklarer hun.
DEN NYE MANNEN
Etter skilsmissen bor Maria og moren alene, inntil en ny mann kommer inn i livet deres høsten 1989 - presten. Han er 36 år, og har to sønner på 7 og 13 år fra et ekteskap som havarerte to år tidligere.
Han har en bipolar lidelse, og var rammet av en langvarig psykose i 1982. Når han møter Marias mor, tjenestegjør han som prest i Nord-Norge, men kommer på besøk til Lyder Sagens gate i Oslo. Der bor den lille familien - nå bare bestående av to mennesker.
Forskning forteller at barns minner ikke behøver å være sanne. Maria har ved forskjellige anledninger forklart seg detaljert, men helt ulikt om det første overgrepet. Og ikke bare om denne hendelsen. Saken preges av sprikende forklaringer og manglende oppfølging fra politi, påtalemyndighet og rettsvesenet.
I leiligheten bak Stensparken og Pilestredet i Oslo skal hennes helvete ha startet, når morens nye kjæreste nesten umiddelbart forgriper seg på henne, ifølge hennes politiforklaring 20 år senere.
Maria forklarer at hun var fem år første gangen, iført en todelt, stripete pysj. De hadde nettopp spist middag, og satt ved spisebordet.
Mammas nye kjæreste ville ha henne på fanget. Han stakk fingeren inn i skjeden hennes. Hun prøvde å vri seg unna, men han holdt henne fast. Mamma skal ha vært et annet sted i leiligheten.
Presten ble dømt for forholdet. Ifølge avhørsprotollene ble han aldri spurt om overgrepet. Presten ble ifølge ordlyden i tiltalen også dømt for penetrering og oralsex i Lyder Sagens gate i Oslo. Psykologtidsskriftet har ikke funnet dokumentasjon på slike anklager i avhør eller i andre dokumenter.
AVSETTELSEN
Lørdag morgen 26. august 2006 ringer fungerende biskop i Hamar bispedømme Sevat Lappegard hjem til presten i hans tjenestebolig. Det kommende er basert på avhør av de involverte, som Psykologtidsskriftet har fått tilgang til.
I over halvannet år har Kirken kjent til Marias anklager. Men hun nekter å anmelde saken, og nekter andre å gjøre det for henne.
Ryktene lekker likevel ut. Lokalavisen Østlendingen vil skrive om «en overgrepssak». Da reagerer biskopen, og han gir presten to timer på å stille på Vinger kirkekontor.
- Jeg gjorde presten kjent med at vi hadde fått rapportert «klanderverdige forhold ved han», forklarer Lappegard i avhør.
Den norske kirke fikk vite om overgrepsanklagene da studenthelserådgiver Kristin Gunstad informerte studentprest Freddy Knutsen. Gunstad var blitt Marias fortrolige ved Høgskolen på Gjøvik, og Maria hadde fortalt om overgrep. Studentpresten kontakter personalansvarlig i Hamar bispedømme Solveig Fiske. Fiske vil ta beskyldningene videre. Men Maria ønsker ikke å anmelde saken.
Kirken er rådvill. 30. mai 2006 møter Maria endelig bispeledelsen. Hun tar med Kristin Gunstad og Freddy Knutsen. I forkant har den 22 år gamle kvinnen skrevet et notat sammen med Gunstad.
Solveig Fiske går inn i et annet rom, og leser skrivet. Slik blir Fiske innlemmet i hemmeligheten, og også Fiske blir Marias fortrolige.
Maria forteller detaljert om overgrep, og at hun kom seg ut av hjemmet etter en voldsepisode da hun var 18 år. Den skal være registrert hos en lege.
Fortellingen får fullt gjennomslag i bispedømmet. De ser ingen grunn til ikke å tro på opplysningene. Psykologtidsskriftet har prøvd å sjekke ut påstandene fra Maria. Det foreligger ingen dokumentasjon på denne legeregistreringen av skade.
Solveig Fiske vil varsle saken videre, men Maria vil fortsatt ikke anmelde presten.
Fiske lover å ikke foreta seg noe, og oppretter sms-kontakt med Maria. Etter sommeren møter Maria sjefen selv, fungerende biskop Sevat Lappegard.
Ut fra senere politiavhør vet vi i dag at Lappegard var fullt informert av Solveig Fiske før møtet. Det vet ikke Maria. Hun tar med seg Kristin Gunstad også til dette møtet med biskopen 21. august. Som i mai-møtet går personalsjef Solveig Fiske inn i et tilstøtende rom sammen med biskopen, og informerer ham fra det samme notatet hun selv fikk lese noen måneder før. Slik blir også biskop Sevat Lappegard innviet i hemmeligheten.
Nå presser de på for at Maria skriftlig skal stå for beskyldningene, eller selv anmelde saken til politiet. Men Maria vil ikke. Solveig Fiske kontakter likevel politibetjent Tone Sørumshaugen på Gjøvik.
Lokalavisens rolle bidrar til at saken tar en ny vending. Bare tre dager etter møtet hos biskopen ringer redaktør Ole Erik Almlid fra avisen Østlendingen til Solveig Fiske for en kommentar til en «overgrepssak knyttet til et prestepar i distriktet», ifølge avhør av Sevat Lappegard.
Fiske vil ikke svare, ifølge et avhør. Hun viser til sjefen. Sevat Lappegard ringer dagen etter til Almlid. Han ber avisen vente med saken, inntil bispedømmet hadde fått drøftet anklagene internt. Eller som det heter i politiforklaringen til Lappegard:
«Vitnet viste også til at det ville være uheldig for den det måtte gjelde, å møte anklagene gjennom et avisoppslag. Almlid sa seg villig til å vente med å trykke saken, til over helga. »
Kirken har fortsatt ikke annet enn den 22 år gamle kvinnens ord. Men biskopen tar stilling. Samme kveld bestemmer han seg. Presten skal bort.
Presten er stresset etter henvendelsen fra biskopen, men han møter biskopen og personalsjefen neste formiddag. Begge lederne er overbeviste om at Maria snakker sant.
Biskop Sevat Lappegard forteller presten at han er mistenkt for vold og grenseoverskridende seksuell adferd overfor stedatteren, forhold som ikke var forenlig med å være prest.
Presten avviser skyld, men Lappegard og Fiske tror ikke på ham. Biskopen mener prestens kroppsspråk viser at han er skyldig.
- En mer normal reaksjon på en så alvorlig anklage ville ha vært å legge seg over bordet og rope: «Hva er dette! » sier biskop Sevat Lappegard senere til politiet.
Sevat Lappegard og Solveig Fiske mente at prestens stedatter var troverdig.
- I utgangspunktet tror jeg på henne inntil det motsatte skulle bli bevist, sier Fiske til politiet.
Presten blir overtalt til å la seg permittere. Han leverer tjenestetelefonen samme lørdag.
To uker senere, mandag 11. september 2006, anmelder Maria stefaren
Gå til medietKlokka er presis 09.00. Det er en kjølig høstdag utenfor Ullersmo fengsel.
På dag nittenhundreogtjueseks etter dommen har porten gått opp. En ferdig sonet far (60) venter på sønnen (22) ved fengselsporten på Ullersmos avdeling Kroksrud på Kløfta.
Den tidligere presten ser sønnen svinge inn på parkeringsplassen. Det har han gjort mange ganger. I dag kommer sønnen for siste gang, for å hente faren.
Sønnen hilser faren med en klem. Sammen lemper de bagasjen inn i bilen. Med seg ut av fengselet har faren esker med 10 000 håndskrevne dagboksider.
ALVORLIGE ANKLAGER
Det var en av 2000-tallets store overgrepssaker. Den da 53 år gamle presten ble pågrepet høsten 2006. Han skulle ha utnyttet konas adoptivdatter, sin egen stedatter, fra hun var fem år og frem til etter fylte 18 år.
Psykologtidsskriftet kaller henne Maria i denne saken.
Han skulle ha lest bibelvers høyt da han voldtok Maria i køyesengen hjemme. Han skulle ha tvunget henne til oralsex i kapellet, misbrukt henne seksuelt i bilen, på gjesterommet, på badet og i vedboden. Han skulle ha mishandlet henne med tau, bundet henne med skjerf, skamslått henne med skiftenøkkel, belter og lastestropp. Han skulle ha nektet henne mat i dagevis og låst henne inne i vedboden.
Ingen beviser bekreftet anklagene i tingretten og i lagmannsretten. Ingen hadde sett, hørt eller visst. Uten beviser handlet rettsoppgjøret om stedatterens fortelling som offer i familien, og hvordan hun skal ha blitt mishandlet og misbrukt seksuelt av stefaren.
Marias lidelseshistorie var svært troverdig for mennesker som møtte henne. Den var også sterk nok til at presten ble dømt både i tingrett og lagmannsrett.
En begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen ble også avvist. Kommisjonen mente endog at Marias forklaring var styrket.
Likevel skriver Psykologtidsskriftet «angivelig» og «skulle ha». Vanligvis tar ikke journalister slike reservasjoner når tiltalen blir en rettskraftig dom. Da skriver vi mer konkluderende: «Han leste bibelvers høyt da han voldtok stedatteren i køyesengen hjemme». En dom gjør påtalemaktens påstand om til sannhet.
Det er derfor vi har domstolene. De skal velge hvem vi skal tro på, ikke minst i vanskelige og komplekse saker som overgrepssaker er, hvor det kan være få etterprøvbare beviser. Når det er påstand mot påstand, blir troverdigheten til det antatte offeret og den antatte gjerningsmannen helt sentral.
Slik var det også da sorenskriver Lars Mæhlumshagen sammen med pensjonist Klara Signe Bredesen-Vestby og bussjåfør Harald Magnus Hande, de to meddommerne, satte retten i Kongsvinger 16. april i 2007.
På den ene siden satt en 22 år gammel kvinne, med støttespillere som alle trodde på overgrepshistoriene. På den andre siden satt en suspendert prest, en keitete stefar med dårlige sosiale evner. Han hadde Aspergers syndrom. Men det visste ingen om, ennå. Han skulle bli dømt først.
Dette er den andre historien, som handler om påstander og fakta som ikke ble etterforsket, og om en sakkyndigrapport som ble brukt som bevis for skyld i retten, men som nå får stryk av psykologeksperter. Daværende leder i Den rettsmedisinske kommisjon innrømmer i dag at hun gjorde feil da kommisjonen vurderte den samme sakkyndigrapporten.
Vår gjennomgang åpner for en annen virkelighet enn den dommene og Gjenopptakelseskommisjonen la til grunn.
MARIAS HISTORIE
24 år før presten får sin endelige dom i Eidsivating lagmannsrett i 2008, blir Maria født. Hun er tredje barn i en Bangkok-familie når hun ser dagens lys i Thailand i januar 1984. Samme måned reiser en 30 år gammel norsk kvinne med sin amerikanske ektemann (32) til Thailand som kristne misjonærer. Det Norske Misjonsselskap har sendt dem til misjonsmarken med visum som religionslærere. Sammen har de en fire år gammel datter.
Maria kommer av ukjente grunner på barnehjem. På besøk på det overbefolkete, statlige barnehjemmet i Bangkok faller misjonærparet for barnet, som ifølge misjonærkvinnen stadig dunker hodet i veggen.
De adopterer henne. 14. november 1985 henter de den snart to år gamle jenta til seg. Maria knytter seg raskt til storesøster.
Men etter bare snaue to måneder får storesøsteren på fem år kreft. Mor og storesøster reiser til Norge for behandling. Maria blir igjen i Thailand med den nye pappaen sin i fire måneder til, før de forlater misjonsmarken og reiser til Norge.
DØD FØLGER DØD
På høsten blir det kritisk for den kreftsyke datteren. Hennes besteforeldre kommer fra USA på julebesøk. Tiden er knapp. På vei hjem til USA rammes så farfar av slag på Fornebu. To dager etter - 11. januar 1987 - dør han på Rikshospitalet. Maria er med i begravelsen.
Faren forlater familien og drar til USA. Noen måneder senere dør morfaren på Vestlandet. En naturlig død, som likevel preger hjemmet. Maria knytter seg sterkere til storesøsteren.
Samme sommer kommer far hjem fra Amerika. En uke etter at Maria får sitt norske statsborgerskap, dør storesøsteren fra henne. Hun sovner inn hjemme på sofaen, sju år gammel, 1. juli 1987.
FAR FLYTTER UT
En venninne av moren passet Maria i noen uker før storesøsterens død. Mannen hennes er lege. Han ser noe som ligner på blåmerker på huden hennes. Han mener det er såkalte mongolflekker, ufarlige blågrå pigmentflekker på ryggen, ikke uvanlig hos asiater.
Ekteskapet mellom adoptivforeldrene faller sammen, og pappa flytter ut. Etter bare to helgesamvær med datteren sier han fra seg foreldreretten også, men blir boende i Oslo - uten å treffe sin tre år gamle adoptivdatter igjen, noen gang.
Ifølge Marias politiforklaringer mange år senere, er denne amerikanske adoptivfaren den første som misbruker henne seksuelt. Maria har et bilde i hodet av at han forsøker å ha samleie med henne, og en følelse av smerte idet han forsøker å trenge inn i henne. Det forteller hun 20 år senere, i sitt nest siste politiavhør, 10. januar 2007.
- Jeg har hatt bildet i hodet så lenge jeg kan huske, forklarer hun.
DEN NYE MANNEN
Etter skilsmissen bor Maria og moren alene, inntil en ny mann kommer inn i livet deres høsten 1989 - presten. Han er 36 år, og har to sønner på 7 og 13 år fra et ekteskap som havarerte to år tidligere.
Han har en bipolar lidelse, og var rammet av en langvarig psykose i 1982. Når han møter Marias mor, tjenestegjør han som prest i Nord-Norge, men kommer på besøk til Lyder Sagens gate i Oslo. Der bor den lille familien - nå bare bestående av to mennesker.
Forskning forteller at barns minner ikke behøver å være sanne. Maria har ved forskjellige anledninger forklart seg detaljert, men helt ulikt om det første overgrepet. Og ikke bare om denne hendelsen. Saken preges av sprikende forklaringer og manglende oppfølging fra politi, påtalemyndighet og rettsvesenet.
I leiligheten bak Stensparken og Pilestredet i Oslo skal hennes helvete ha startet, når morens nye kjæreste nesten umiddelbart forgriper seg på henne, ifølge hennes politiforklaring 20 år senere.
Maria forklarer at hun var fem år første gangen, iført en todelt, stripete pysj. De hadde nettopp spist middag, og satt ved spisebordet.
Mammas nye kjæreste ville ha henne på fanget. Han stakk fingeren inn i skjeden hennes. Hun prøvde å vri seg unna, men han holdt henne fast. Mamma skal ha vært et annet sted i leiligheten.
Presten ble dømt for forholdet. Ifølge avhørsprotollene ble han aldri spurt om overgrepet. Presten ble ifølge ordlyden i tiltalen også dømt for penetrering og oralsex i Lyder Sagens gate i Oslo. Psykologtidsskriftet har ikke funnet dokumentasjon på slike anklager i avhør eller i andre dokumenter.
AVSETTELSEN
Lørdag morgen 26. august 2006 ringer fungerende biskop i Hamar bispedømme Sevat Lappegard hjem til presten i hans tjenestebolig. Det kommende er basert på avhør av de involverte, som Psykologtidsskriftet har fått tilgang til.
I over halvannet år har Kirken kjent til Marias anklager. Men hun nekter å anmelde saken, og nekter andre å gjøre det for henne.
Ryktene lekker likevel ut. Lokalavisen Østlendingen vil skrive om «en overgrepssak». Da reagerer biskopen, og han gir presten to timer på å stille på Vinger kirkekontor.
- Jeg gjorde presten kjent med at vi hadde fått rapportert «klanderverdige forhold ved han», forklarer Lappegard i avhør.
Den norske kirke fikk vite om overgrepsanklagene da studenthelserådgiver Kristin Gunstad informerte studentprest Freddy Knutsen. Gunstad var blitt Marias fortrolige ved Høgskolen på Gjøvik, og Maria hadde fortalt om overgrep. Studentpresten kontakter personalansvarlig i Hamar bispedømme Solveig Fiske. Fiske vil ta beskyldningene videre. Men Maria ønsker ikke å anmelde saken.
Kirken er rådvill. 30. mai 2006 møter Maria endelig bispeledelsen. Hun tar med Kristin Gunstad og Freddy Knutsen. I forkant har den 22 år gamle kvinnen skrevet et notat sammen med Gunstad.
Solveig Fiske går inn i et annet rom, og leser skrivet. Slik blir Fiske innlemmet i hemmeligheten, og også Fiske blir Marias fortrolige.
Maria forteller detaljert om overgrep, og at hun kom seg ut av hjemmet etter en voldsepisode da hun var 18 år. Den skal være registrert hos en lege.
Fortellingen får fullt gjennomslag i bispedømmet. De ser ingen grunn til ikke å tro på opplysningene. Psykologtidsskriftet har prøvd å sjekke ut påstandene fra Maria. Det foreligger ingen dokumentasjon på denne legeregistreringen av skade.
Solveig Fiske vil varsle saken videre, men Maria vil fortsatt ikke anmelde presten.
Fiske lover å ikke foreta seg noe, og oppretter sms-kontakt med Maria. Etter sommeren møter Maria sjefen selv, fungerende biskop Sevat Lappegard.
Ut fra senere politiavhør vet vi i dag at Lappegard var fullt informert av Solveig Fiske før møtet. Det vet ikke Maria. Hun tar med seg Kristin Gunstad også til dette møtet med biskopen 21. august. Som i mai-møtet går personalsjef Solveig Fiske inn i et tilstøtende rom sammen med biskopen, og informerer ham fra det samme notatet hun selv fikk lese noen måneder før. Slik blir også biskop Sevat Lappegard innviet i hemmeligheten.
Nå presser de på for at Maria skriftlig skal stå for beskyldningene, eller selv anmelde saken til politiet. Men Maria vil ikke. Solveig Fiske kontakter likevel politibetjent Tone Sørumshaugen på Gjøvik.
Lokalavisens rolle bidrar til at saken tar en ny vending. Bare tre dager etter møtet hos biskopen ringer redaktør Ole Erik Almlid fra avisen Østlendingen til Solveig Fiske for en kommentar til en «overgrepssak knyttet til et prestepar i distriktet», ifølge avhør av Sevat Lappegard.
Fiske vil ikke svare, ifølge et avhør. Hun viser til sjefen. Sevat Lappegard ringer dagen etter til Almlid. Han ber avisen vente med saken, inntil bispedømmet hadde fått drøftet anklagene internt. Eller som det heter i politiforklaringen til Lappegard:
«Vitnet viste også til at det ville være uheldig for den det måtte gjelde, å møte anklagene gjennom et avisoppslag. Almlid sa seg villig til å vente med å trykke saken, til over helga. »
Kirken har fortsatt ikke annet enn den 22 år gamle kvinnens ord. Men biskopen tar stilling. Samme kveld bestemmer han seg. Presten skal bort.
Presten er stresset etter henvendelsen fra biskopen, men han møter biskopen og personalsjefen neste formiddag. Begge lederne er overbeviste om at Maria snakker sant.
Biskop Sevat Lappegard forteller presten at han er mistenkt for vold og grenseoverskridende seksuell adferd overfor stedatteren, forhold som ikke var forenlig med å være prest.
Presten avviser skyld, men Lappegard og Fiske tror ikke på ham. Biskopen mener prestens kroppsspråk viser at han er skyldig.
- En mer normal reaksjon på en så alvorlig anklage ville ha vært å legge seg over bordet og rope: «Hva er dette! » sier biskop Sevat Lappegard senere til politiet.
Sevat Lappegard og Solveig Fiske mente at prestens stedatter var troverdig.
- I utgangspunktet tror jeg på henne inntil det motsatte skulle bli bevist, sier Fiske til politiet.
Presten blir overtalt til å la seg permittere. Han leverer tjenestetelefonen samme lørdag.
To uker senere, mandag 11. september 2006, anmelder Maria stefaren
