LO-Aktuelt
08.06.2016
Organisasjonsgraden må opp. Derfor må vi synligjøre fordelene ved å være fagorganisert, skriver Hammernes, Jensen og Syversen.
Vi har nå vært igjennom en streik på hotell og restauranter. Og kravene som ble fremsatt, var for de fleste av oss rettferdige.
Men vi vet at innenfor flere områder er organisasjonsgraden synkende, ja faretruende lav for å få full effekt av en slik reaksjonsform.
For å beholde denne lovlige muligheten til å si ifra at ting ikke er greit, må flere organiseres.
Gratispassasjerer blir veldig synlige under en streik, og det som er forstemmende er at de får like mye i etterkant som de som har stått på for å få gjennomslag for kravene.
En ting er i bedriftene vi har tariffavtale med, en annen ting er alle de stedene som ikke ser seg brydd med å inngå en slik.
Her vet vi at folk kan gå for en slikk og ingenting, og i tillegg blir de behandlet som annenrangs arbeidstakere.
Lønninger og arbeidstidsordninger som bryter med alt som heter lover og regler, og i tillegg en ledelse og eiere som skiter i den enkeltes hverdag.
Ja, hva gjør vi så?
Jo, først og fremst må vi få opp organisasjonsgraden der vi har avtaler.
Og så må alle vi som er organiserte, forplikte oss til kun å bruke bedrifter med tariffavtaler. Det være seg hoteller eller restauranter og håndverkere.
De som oppfører seg, skal tjene på å ha et organisert arbeidsliv.
Så må vi synliggjøre for dem som ikke er medlemmer de sakene som til enhver tid blir behandlet i LOsystemet.
Enten det er konflikter som løses lokalt, eller saker som ender i rettssystemet.
Det kan være alt fra ubetalt lønn, usaklige oppsigelser, yrkessykdommer eller yrkesskader.
Ved å organisere seg får en hjelp til alt dette.
Bare i løp
Les opprinnelig artikkelMen vi vet at innenfor flere områder er organisasjonsgraden synkende, ja faretruende lav for å få full effekt av en slik reaksjonsform.
For å beholde denne lovlige muligheten til å si ifra at ting ikke er greit, må flere organiseres.
Gratispassasjerer blir veldig synlige under en streik, og det som er forstemmende er at de får like mye i etterkant som de som har stått på for å få gjennomslag for kravene.
En ting er i bedriftene vi har tariffavtale med, en annen ting er alle de stedene som ikke ser seg brydd med å inngå en slik.
Her vet vi at folk kan gå for en slikk og ingenting, og i tillegg blir de behandlet som annenrangs arbeidstakere.
Lønninger og arbeidstidsordninger som bryter med alt som heter lover og regler, og i tillegg en ledelse og eiere som skiter i den enkeltes hverdag.
Ja, hva gjør vi så?
Jo, først og fremst må vi få opp organisasjonsgraden der vi har avtaler.
Og så må alle vi som er organiserte, forplikte oss til kun å bruke bedrifter med tariffavtaler. Det være seg hoteller eller restauranter og håndverkere.
De som oppfører seg, skal tjene på å ha et organisert arbeidsliv.
Så må vi synliggjøre for dem som ikke er medlemmer de sakene som til enhver tid blir behandlet i LOsystemet.
Enten det er konflikter som løses lokalt, eller saker som ender i rettssystemet.
Det kan være alt fra ubetalt lønn, usaklige oppsigelser, yrkessykdommer eller yrkesskader.
Ved å organisere seg får en hjelp til alt dette.
Bare i løp