Mellom Haukeli og Haugesund, mellom Preikestolen og Hardangervidda, ligger Etnefjellene. Her vandret jeg nesten alene, i dette vakre, men oversette fjellområdet.
Mellom Haukeli og Haugesund, etter Preikestolen og før Hardangervidda, kneiser et forbigått fjell. Det er ikke noe galt med fjellet, det er verken middelmådig eller uframkommelig, men det er sånt et fjell som det er vanskelig å få øye på der det står, bløtt og folketomt, grønt og vakkert, mellom andre langt større og mer spektakulære topper og fjellområder. I gamle dager gikk ferdaveien her, fra storgården Øyna og østover til Seljestad, og var den veien som forbandt øst med vest. Her fòr høvdinger, kongsmenn og hirdene deres. Her transporterte krøtterhandlere store flokker med sauer og storfe for å selge i de store byene. Her gikk også pilgrimer for å søke helbredelse ved det hellige krusifiks i Røldal stavkirke i Odda. I dag går en liten sti med røde T-er malt på stein og varder langs deler av den samme veien. Ingen benytter lenger stien over fjellet for å komme hurtig fram. Så har heller ikke jeg hastverk.
IFØLGE RUTETABELLEN stopper ikke Haukeliekspressen på Rullestad lenger, men jeg har spurt bussjåføren om han likevel kan gjøre et unntak. Østenfra, på busstoppet før Rullestadtunnelen, går jeg av og svinger straks inn fra E 134 og inn på den stille, krokete gamleveien mot Rullestad. Etter seks hundre meter, svinger jeg igjen.
Her begynner stien med røde t-er til turens første hytte: Simlebu, fem kilometer. Det første stykket går bratt oppover gjennom tett bjørkeskog. Stammene står hvite og spede, som om de bare ganske nylig bestemte seg for å klatre opp fjellsiden, uten helt å vite følgene av vær og vind eller tung snø. Et par er knekt, flere står med bøyde, bleke nakker mot jorden. Jeg brøyter meg langsomt framover i skodde og regn. Så glir landskapet ut i flatt terreng, før det igjen skyter oppover. Helt på toppen står to røde, velutstyrte hytter. Begge er tomme. Det er fortsatt varme i treveggene fra gårsdagens gjester. Jeg sovner til den svake klirringen av sauebjeller i det fjerne. Og våkner igjen når lyset fortsatt bare er svakt grått utenfor. Av sauebjeller. Mye nærmere denne gangen.
FRA SIMLEBU til Sandvasshytta er det 12 kilometer, men med få drastiske stigninger. Den endeløse fjellryggen fram til innsjøen Vaulo er massiv, grå og rynkete, ispedd badekulper og snøfonner, i tillegg til et utall elver. Som må krysses. På nettet har jeg lest om Etnefjellene at kombinasjonen nedbør og bratte fjellsider gir flere praktfulle fossefall. Jeg istemmer, men legger til: Klissvåte støvler. Dagens regn siver inn og blandes med gårsdagens. I fire timer har jeg ikke sett et menneske. Så ser jeg opp. Og skvetter litt. Det står en mørk silhuett på toppen av fjellet.
Men det er noe som ikke stemmer. For skikkelsen står helt stille. Som om han nyter utsikten som ikke er der. Vel over knausen får den mørke skyggen et ansikt. Det er smalt og avventende. Han venter til jeg kommer bort til ham. Da rekker han meg hånden høflig:
- Lars Lundal. Det er tidligere ordfører i Etne, også kjent som Larsemann. I løp
