Bok og bibliotek
03.11.2016
Volden i verden er sørgelig underrepresentert i litteraturen, mener Edouard Louis. Det er også fortellinger om hverdagen til de fattige - samfunnsklassen han selv kom fra.
Han er smilende og myk i stilen, kledd i mørkeblå ettersittende genser med skjorte under, jeans og sneakers. Alt virker perfekt, nyvasket. Håret er litt lysere og mye kortere enn på bidet på forsiden av den første selvbiografiske boken hans.
Det virker som om han ikke eier aggressivitet (skjønt det kan ikke stemme, slik han fremstiller seg selv under samtalens løp), men han mangler ikke energi. Øynene er store, direkte og blå. Han gir meg en klem med en gang han kommer inni møterommet i Litteraturhuset i Oslo, setter seg ved siden av meg, ikke tvers over det store møtebordet slik de fleste intervjuobjekter gjør, og ser meg ofte inn i øynene.
Når jeg lytter til opptaket etterpå, merker jeg at han svarer på alt, uten å nøle, i perfekte velformulerte franske setninger. Han går ikke utenom enkelte tema eller svarer likegyldig og kort på noe, som mange intervjuobjekter gjør. Han hever aldri stemmen, og virker aldri som om han finner noe ubehagelig eller vanskelig under hele samtalen - selv når den dreier seg om opplevelser som må ha vært traumatiserende.
- I «Voldens historie» har jeg en følelse av at du sier at alle mennesker har sin historie, og at hvis noen, for eksempel politiet, eller en søster, gjenforteller den på sin måte, blir det lett falskt. Man forfalsker andre menneskers intime historier. Har jeg forstått deg riktig?
- Ja, det er derfor jeg hadde lyst til å skrive denne boken, det er fordi jeg ville gjengi min versjon av denne historien, nesten som en hevn mot et faktum at jeg hadde forstått tidlig at ved å fortelle min historie, ble den tatt av andre, tatt av andres ord. Det ble nesten et brudd mellom «Farvel til Eddy Bellegeule» og «Voldens Historie», fordi da jeg publiserte «Eddy Bellegeule», sa jeg at dette er en bok om hvordan språket har definert oss og gitt oss en plass, som f eks «skitten homo», «skitten svarting», «det bare en kvinne», «det er en jøde», alle disse ordene som stenger oss inne. Mens i «Voldens historie» er det motsatt. Der definerte ikke språket meg. Men da søsteren min fortalte historien, om hva som hadde skjedd med meg, når politiet fortalte historien, kom det en avstand mellom det de sa, mellom språket de brukte, og den jeg er.
Da ble språket ikke noe som gir oss en plass i verden, men det ble motsatt. På grunn av avstanden mellom hva språket forteller om oss og det vi opplever selv, i denne volden i min søsters eller politiets språk, ble språket et leketøy.
- Det er som en sekundær vold, som også blir utøvet mot deg?
- Ja nettopp, det er var en vold til, som kom på toppen av den gamle. Det skjedde også en slags vold da vennene mine sa at du må anmelde det som har skjedd til politiet. I boken finnes det en ganske grunnleggende parallell mellom voldtektstøyeblikket, mellom dette øyeblikket da denne gutten tvang meg til å gjøre noe med kroppen som jeg ikke ønsket å gjøre, og øyeblikket som kom senere da vennene mine dro meg med til politiet for å vitne om denne historien. Nok en gang skjedde noe jeg ikke ønsket å gjøre med kroppen min. De trakk den mot en horisont som jeg ikke hadde valgt, og det er et av spørsmålene i boken: Hvorfor må mennesker som har lidd, måtte lide to ganger? Med kroppen og så med språket.
- Du skrev den nye boken, Voldens Historie, i en annen og mindre enkel stil enn da du skrev «Farvel til Eddy Bellegeule». Hvorfor dette stilskiftet? Begge handler jo om vold - du opplevde mye vold i barndommen også, om enn av et annet slag - så man kunne tro at du kunne skrive begge bøkene på samme måte. Men det gjorde du ikke?
- Nei. Jeg hadde lyst til å skrive en mer kompleks og krevende bok...
- Du hadde lært mer?
- (Med et stort smil) Ja, jeg hadde lært! Jeg sa til meg selv at jeg ville gjennomføre et prosjekt som jeg hadde tenkt på lenge, som var å skrive en selvbiografi fortalt av en annen. Av min søster, av politiet. Det hadde jeg veldig lyst til, og det krever en litterær oppbygning som viser verdens kompleksitet, som viser kompleksiteten i mekanismene i verde
Gå til medietDet virker som om han ikke eier aggressivitet (skjønt det kan ikke stemme, slik han fremstiller seg selv under samtalens løp), men han mangler ikke energi. Øynene er store, direkte og blå. Han gir meg en klem med en gang han kommer inni møterommet i Litteraturhuset i Oslo, setter seg ved siden av meg, ikke tvers over det store møtebordet slik de fleste intervjuobjekter gjør, og ser meg ofte inn i øynene.
Når jeg lytter til opptaket etterpå, merker jeg at han svarer på alt, uten å nøle, i perfekte velformulerte franske setninger. Han går ikke utenom enkelte tema eller svarer likegyldig og kort på noe, som mange intervjuobjekter gjør. Han hever aldri stemmen, og virker aldri som om han finner noe ubehagelig eller vanskelig under hele samtalen - selv når den dreier seg om opplevelser som må ha vært traumatiserende.
- I «Voldens historie» har jeg en følelse av at du sier at alle mennesker har sin historie, og at hvis noen, for eksempel politiet, eller en søster, gjenforteller den på sin måte, blir det lett falskt. Man forfalsker andre menneskers intime historier. Har jeg forstått deg riktig?
- Ja, det er derfor jeg hadde lyst til å skrive denne boken, det er fordi jeg ville gjengi min versjon av denne historien, nesten som en hevn mot et faktum at jeg hadde forstått tidlig at ved å fortelle min historie, ble den tatt av andre, tatt av andres ord. Det ble nesten et brudd mellom «Farvel til Eddy Bellegeule» og «Voldens Historie», fordi da jeg publiserte «Eddy Bellegeule», sa jeg at dette er en bok om hvordan språket har definert oss og gitt oss en plass, som f eks «skitten homo», «skitten svarting», «det bare en kvinne», «det er en jøde», alle disse ordene som stenger oss inne. Mens i «Voldens historie» er det motsatt. Der definerte ikke språket meg. Men da søsteren min fortalte historien, om hva som hadde skjedd med meg, når politiet fortalte historien, kom det en avstand mellom det de sa, mellom språket de brukte, og den jeg er.
Da ble språket ikke noe som gir oss en plass i verden, men det ble motsatt. På grunn av avstanden mellom hva språket forteller om oss og det vi opplever selv, i denne volden i min søsters eller politiets språk, ble språket et leketøy.
- Det er som en sekundær vold, som også blir utøvet mot deg?
- Ja nettopp, det er var en vold til, som kom på toppen av den gamle. Det skjedde også en slags vold da vennene mine sa at du må anmelde det som har skjedd til politiet. I boken finnes det en ganske grunnleggende parallell mellom voldtektstøyeblikket, mellom dette øyeblikket da denne gutten tvang meg til å gjøre noe med kroppen som jeg ikke ønsket å gjøre, og øyeblikket som kom senere da vennene mine dro meg med til politiet for å vitne om denne historien. Nok en gang skjedde noe jeg ikke ønsket å gjøre med kroppen min. De trakk den mot en horisont som jeg ikke hadde valgt, og det er et av spørsmålene i boken: Hvorfor må mennesker som har lidd, måtte lide to ganger? Med kroppen og så med språket.
- Du skrev den nye boken, Voldens Historie, i en annen og mindre enkel stil enn da du skrev «Farvel til Eddy Bellegeule». Hvorfor dette stilskiftet? Begge handler jo om vold - du opplevde mye vold i barndommen også, om enn av et annet slag - så man kunne tro at du kunne skrive begge bøkene på samme måte. Men det gjorde du ikke?
- Nei. Jeg hadde lyst til å skrive en mer kompleks og krevende bok...
- Du hadde lært mer?
- (Med et stort smil) Ja, jeg hadde lært! Jeg sa til meg selv at jeg ville gjennomføre et prosjekt som jeg hadde tenkt på lenge, som var å skrive en selvbiografi fortalt av en annen. Av min søster, av politiet. Det hadde jeg veldig lyst til, og det krever en litterær oppbygning som viser verdens kompleksitet, som viser kompleksiteten i mekanismene i verde
