Ofte kommuniseres det mellom linjene at tros- og livssynssamfunnene bør være litt mer takknemlige og kanskje skjerpe seg litt, for dette er en pengestøtte som staten når som helst kan trekke tilbake hvis tros- og livssynssamfunnene ikke oppfører seg. Rausheten kommer altså ikke uten betingelser.
Later som om Norge gir penger av raushet
Det siste utspillet i rekka av slike misforståtte framstillinger av tilskuddsordningen, er rapporten Ti bud for en bedre integrering utgitt av den sentrum-venstreorienterte Tankesmien Agenda. Rapporten kommer med mange gode forslag for å bedre integreringen, og er ikke minst et tydelig korrektiv til den stadige klagingen i kommentarfeltene over venstresidens kneblende politiske korrekthet.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om her. Framstillingen av støtteordningen til tros- og livssynssamfunn er i Tankesmien Agendas rapport like misforstått som den normalt bruker å være når temaet kommer opp i den offentlige debatten:
I Norge bidrar staten ikke bare til beskyttelse, men også til aktiv støtte av religionsutøvelse, heter det på side 40, som om dette er noe norske myndigheter har valgt å gjøre fordi de synes religionsutøvelse er veldig viktig.
Dagens rause finansieringsordning gjør det legitimt å stille noen krav til trossamfunnene, heter det på side 42.
Norge har tvangskirkeskatt
Du har allerede lest overskriften. Staten er forpliktet til å gi penger, står det. Det betyr at staten ikke primært utbetaler på grunn av sin milde raushet, som Tankesmien Agenda og andre framstiller
