Her sitter jeg hver dag. Jeg sover her, spiser her og lever her. I min triste tilværelse. Jeg har vært lenket til rullestolen siden jeg var åtte år. Jeg er så syk at jeg skrumper inn, snart er jeg rullestolen.
Rullestolen er elektrisk, og det er fordi jeg er ganske så grønnsak. Jeg kan jo ikke engang trille den selv.
Jeg er mye inne, av og til tar støttekontakten med meg ut. Det er hyggelig. Det handler om å nyte dagene, jeg har jo ikke et så veldig langt liv. Et liv fullt av sykdom og pleieuniformer.
Jeg har aldri drukket, aldri gjort noe jeg angret på og hvert fall ikke hatt sex. Kommer sikkert aldri til å ha det heller. Kjærlighet er ikke noe jeg tenker på.
Jeg er funksjonshemmet og lever som en funksjonshemmet gjør. Det er det livet jeg har fått. Fordi det er noe galt med meg.
Mange som
