- Vi skal prøve å tolke hverandre så velvillig som mulig, og det kunne vært en helt legitim ting å si hvis vedkommende hadde satt seg inn i fremdriften. Men det var ikke tilfellet, og jeg fullførte i god tid.
For Kierulf sa dette mye om hvordan noen ser på formidling - som et overskuddsprosjekt man skal drive med når man har tid.
- Men hvis det som gir uttelling, skal være styrende for alt vi gjør, trenger vi ikke være akademikere. Da kan vi jobbe i det private næringslivet. Akademikere må ha en større forståelse av samfunnsoppdraget. Du må selvsagt publisere vitenskapelig for å komme deg opp og frem, men vi skal ikke bare drive forskningsfronten fremover. Vi skal sørge for at kunnskapen kommer alle til gode. At den kommer demokratiet til gode. Jo mer opplyst demokratiet er, jo bedre blir demokratiet, og jo bedre blir beslutningene vi tar.
Kierulf har Grunnloven på sin side. § 100 sjette ledd sier: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
- Det er ganske kult at demokratiet vårt anser dette med et åpent og opplyst ordskifte som så viktig at det ligger i Grunnloven. For det er ikke det at det står der, som gjør at det er viktig, det er det at det er viktig, som gjør at det står der.
En heiende kritiker
Anine Kierulf leder ekspertutvalget som skal utrede tilstanden for akademisk ytringsfrihet i Norge. Hun er også førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo, stedet hun forlot etter fullført doktorgrad i 2014 og senere returnerte til i 2020. Da hadde noe skjedd med ytringskulturen.
- Man skal kritisere det som er kritikkverdig, men også heie på det som fungerer. Min opplevelse var at forståelsen for betydningen av bred forskningsformidling var mye større da jeg kom tilbake. Det kan skyldes mange ting, men endringer i personsammensetning var nok et viktig bidrag. Jussen har siden før årtusenskiftet vært i en rivende utvikling. Slikt skaper også