Fagpressenytt

Jeg er ikke ferdig med doktorgraden min. Det er snart fem år siden jeg jublende annonserte at jeg var tildelt stilling som stipendiat, og at jeg snart skulle starte forskerutdanningen min. Jeg visste det kunne bli krevende, jeg hadde lest og hørt at gjennomføringsgraden var lav. Men teoretisk og erfaringsbasert kunnskap kan være forbløffende ulike verdener.

Manglende gjennomstrømming i doktorgradsprogrammer diskuteres stadig, ofte koblet til alarmerende rapporter om psykisk uhelse. «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende», skrev professor Ellen Lexerød Hovlid i Khrono for et drøyt år siden. «Angst, depresjon og kronisk stress: Slik blir du akademiker», spilte masterstudent Wygeya Balarajah nylig inn til Khrono, mens stipendiat Einar Bratteng kontret med en heller elitistisk og individsentrert «brannfakkel»: «Hvis jeg mislykkes skal jeg ta det ansvaret fullt og helt selv. Jeg skal ikke skylde på andre enn meg selv. Da var ikke akademia noe for meg».

Sakene er fra Khrono. Men dynamikken minner mistenkelig om Kvinneguiden: Noen deler erfaringer og utfordringer, det frembringer ymse innspill og avledninger, inkludert en eller annen som avskriver det hele med at den som sliter kan takke seg selv. Situasjonene og strukturene rundt dem består, og d