journalist i Uniforum
Konflikter om forskningsetikk og eierskap til forskningsresultater- og materiale var tema for et debattmøte i regi av Forskerforbundets lokallag ved Oslo universitetssykehus nylig.
I panelet satt professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk, som kunne fortelle om en ukultur i systemet som særlig rammer stipendiater og andre unge forskere nederst i hierarkiet.
Vanskelige personer
I tyve år har Solbakk undervist PhD-stipendiatene ved Det medisinske fakultet i forskningsetikk og publiseringsetikk. Forfatterskap er blant de mest omdiskuterte emnene innen medisinsk forskningsetikk, noe som stemmer godt overens med Solbakks egne erfaringer. Av de om lag 250 PhD-stipendiatene han underviser årlig, anslår han at opptil 10-12 av dem kommer til ham med egenopplevde saker. Da handler det ofte om medforfatterskap, om gruppeledere og andre høyere oppe i hierarkiet som ønsker å ta langt mer enn sin berettigede del av æren for stipendiatens forskning. Og det lykkes de ofte med selv om stipendiaten tar til motmæle, ifølge Solbakk:
- I brorparten av konfliktene ser vi at institusjonen gjennomgående hører mest på den sterkeste part. Vi ser at i stedet for å følge egne spilleregler når det gjelder å granske en sak, går institusjonen med på forklaringer om at den klagende stipendiaten er en vanskelig person, hevdet han på debattmøtet.
Må ta et valg
Det er altså slett ikke sikkert at det lønner seg å klage på en gruppeleder eller en annen overordnet.
- Både i og utenfor akademia ser vi at den som våger å varsle eller klage, risikerer veldig mye. Belastningen er enorm, både for den som klager og den
