Torbjørn Olseth
Filosof
I den pågående debatten om sykepleiestudiets innhold vil jeg gjerne komme med et forsvar for teorien. I enhver slik diskusjon er det nemlig en viss fare for at man ender opp med mindre av både barn og badevann.
Jeg kommer inn i dette fullstendig fra utsiden: Jeg har sannsynligvis ikke engang sett omslaget på en lærebok i sykepleie, og jeg har aldri vært på en forelesning i faget. Jeg skal derfor ikke begi meg ut på å kommentere teori som forstummer og andre slike vendinger, ei heller ønsker jeg å forsvare det konkrete nåværende pensum på sykepleien. For meg, som outsider, er det nemlig et helt annet spørsmål som har dukket opp: Hvorfor skulle jeg, som (potensiell) pasient, ville at min sykepleier skal ha forstått teori? Hvorfor, når jeg ligger der i sykesengen, vil jeg at pleieren skal ha lest Kant mens vedkommende måler blodtrykket mitt?
Misnøye
Jeg er filosof, og dermed teoretiker par excellence, så jeg støter på dette problemet ofte. Jeg har for eksempel også vært gjennom en mer praktisk utdannelse etter filosofien, i form av PPU, den pedagogiske attpåklatten man kan slenge på nærmest enhver universitetsutdannelse for å bli lektor, fortrinnsvis med opprykk. Også der var det en del misnøye med fagets mer teoretiske deler, og også der var det en del treffende kritikk. I den sammenheng gjorde jeg meg en del tanker som ble gjenoppvekket av dette nye spørsmålet som dukket opp.
En sentral likhet mellom sykepleiere og l�


































































































