Det viste seg at det var en sjelden autoimmun sykdom som hadde skapt alt trøbbelet. Det var bare så vidt jeg overlevde, og siden har formen vært ustabil og egentlig ikke særlig god. Jeg overlever foreløpig, men med en enorm mengde medisiner og veldig dårlige utsikter til at det skal vare spesielt lenge.
Å forholde seg til døden
I en sånn situasjon blir man konfrontert med døden på en veldig umiddelbar og konkret måte. Og dermed blir man også konfrontert med hva man har eller ikke har av tro.
Mange gode mennesker har fortalt meg underveis at de ber for meg. Det setter jeg stor pris på. Å be for noen er, som jeg ser det, å ønske dem godt.
Men selv fant jeg at det ikke var et alternativ å be. Jeg skulle i grunnen ønske at jeg trodde, for det er ensomt og tungt å leve med sykdommen. Kanskje hadde det føltes bedre hvis man klarte å finne noen form for mening i det hele.
Men det klarer jeg altså ikke. For meg er døden tom, men også noe jeg frykter, fordi jeg er glad i livet.
Den gode kristendommen
En gang i tide
