Human-Etisk Forbund
Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Bård Larsen er historiker med autoritær og totalitær ideologi som spesialområde. Han er prosjektleder i den liberale tankesmine Civita og vil fremover skrive for Fri tanke om demokrati, populisme og den offentlige samtalen.
«Å ta vare på flokken din» er blitt en dyd som omfavnes av mange. Hos filmaktuelle Per Fugelli var metaforbruken en analogi for et raust og inkluderende fellesskap - og det var godt ment. Men Fugelli fremstilte sin samtid i manikeiske vendinger - altså i form av lys og mørke, godt og ondt - og et fellesskap drevet av manikeisme blir gjerne en snever flokk.
Tyder den offentlige politiske debatten og samfunnsutviklingen på at de fleste av oss har et raust og inkluderende idealbilde av flokken? Hvilke meninger, folk og minoriteter er det plass til, sånn egentlig, om vi kunne velge?
Det siste tiårets utvikling på digitale plattformer har vært et kræsjkurs i gruppedynamikk og flokkens første bud: De som står utenfor flokken skal tillegges en skrekkelig og fullstendig uakseptabel verden.
Tonen og fraksjoneringen - tendensen til å tenke i flokk og dømme i flokk - ofte uten saklig drøfting, gir ikke alltid oppløftende svar. Gruppetilhørighet trumfer gjerne kraften i de bedre argumentene. For flokken, den er din flokk.
Ikke hva, men hvem
Kort sagt: Det er ikke så viktig hva som blir sagt eller om det henger på greip. Det som er viktig er hvem som sier det. Som det ble sagt på av en luring på Facebook: « Modig , selvstendig , prinsipiell og uredd er det nye dette er jeg fan meg enig i .»
Demokratiene våre har fungert slik at vi har vært enige om å være uenige; at vi har tolerert de som tenker og sier ting vi ikke liker. Pluralisme har vært ansett som en sentral verdi fordi den følger av individets ukrenkelighet, men også fordi det å bryte meninger har en verdi i seg selv. Det var sånn det skulle være i et demokrati. Vi skulle bli smarte av å krangle litt.
Det er selvfølgelig ikke slik at alle var mye mer tolerante før. Men «demokratiseringen» av det offentlige ordskiftet, på digitale plattformer og i kommentarfelt, har gjort noe med oss. Vi skulle lære mer og snakke sammen mer, gjøre verden mindre og få Hegel til å smile fra himmelen.
Nå sitter lederen av den frie verden og spyr ut konspiratorisk galle på Twitter. Politisk sinne pensles ut over hele fjøla, på en måte som sprer usikkerhet om poenget med demokrati. Det er kongelig paradoksalt. Forteller det oss også noe om mennesket som flokkdyr?
Menneskeetere og syndebukker
Historiske og naturvitenskaplige betydninger og erfaringer bryter i grunnen ganske spektakulært med romantiske forestillinger om hva en flokk er.
Mennesker er sosiale skapninger fra naturens side. Flokken er en forutsetning for all menneskelig sameksistens. Ingen sivilisasjon kan bygges på nihilisme og individualisme - og i alle fall ikke på det alene. Sivilisasjoner har som regel regler, og langt på vei også felles verdier.
Men som vi vet fra historien, har ulike flokker, til ulike tider og på ulike steder, hatt ulike kriterier for utestengelse. Mye av det ser ikke pent ut sett med nåtidens briller. Demokratier som verner om mindretall og avvik er som et lite øyeblikk i historisk sammenheng. Det er altså i høy grad opp til oss selv hva slags flokk vi ønsker å opprettholde og hvilke flokkmentaliteter vi vekker opp fra dvalen.
Joda, flokken tar vare på sine egne. Men av natur er flokken et autoritært system, preget av intern justis og strenge rangordninger. Flokken hakker, og er nådeløs mot den som støtes ut og enda mer nådeløs mot de som ikke er medlem. I moderne tid har utopiske ideologier og deres monsterflokker tatt livet av vanvittig mange mennesker.
Spist av flokken
Analogier fra dyreriket kan benyttes på høyst ulikt vis. Man kan for eksempel trekke frem en tragedie som utspant seg i en dyrehage i Pittsburgh for noen år siden, da en flokk afrikanske villhunder åt opp et to år gammelt barn som hadde ramlet ned i innhegningen. Villhundene er ansett for å være ganske fredelige dyr på egen hånd, men de er effektive og nådeløse jegere i flokk.
I Dyon Meyers postapokalyptiske roman Fever, er vanlige hunder et gjennomgangstema. Etter apokalypsen har menneskets beste venn gjenfunnet sin dyriske opprinnelse og jager i flokk som... ja, som ville dyr. De er en ustanselig, blodtørstig trussel mot mer eller mindre forsvarsløse overlevende.
Meyer bruker selvsagt flokken som metafor på sivilisasjonens sammenbrudd. Det samme gjorde Cormac McCarthy i dystopien The Road, men med en tvist: Om sivilisasjonen bryter sammen, så vokt deg for menneskeflokken - de eter deg. Bokstavelig talt.
Ulven hadde kultstatus i den nazistiske mytologien. Som den amerikanske idéhistorikeren Boria Sax skriver i boka Animals in the Third Reich - Pets, Scapegoats, and the Holocaust, sto ulveflokken for en natur uten anarki. Ulvens måte å fungere sosialt på ble en analogi for voldens rettmessighet og flokkens (her: nasjonens) naturgitte rett til brutalitet.
Folkemord
Menneskeflokken på sitt verste møter vi i borgerkriger og folkemord. For eksempel hendelsene i Moush-regionen i 1915, i datidens osmanske rike.
Moush var et område preget av omfattende jordbruk og husdyrhold. Her hadde armenere og muslimer bodd sammen i flere hundre år. Så brøt helvete løs. Naboer tok livet av sine egne naboer.
Utslettelsen av de omlag sytti tusen armenerne i området, var nærmest total. Kvinner og barn ble skyflet inn i låver, veggene dynket med parafin og tent på. Barn ble begravd levende, spedbarn kastet i været og spiddet på bajonetter. Unge kvinner ble kidnappet, voldtatt og fikk brystene skåret av.
Henry Morgenthau, den amerikanske ambassadøren i Konstantinopel, rapporterte hjem:
«Jeg så fingernegler som ble trukket ut, lemmer som ble radbrekt, tenner slått ut, neser slått inn; koner og døtre ble voldtatt i offentlighet foran deres istykkerslåtte ektefolk og fedre.» I tillegg eskalerte plyndringen av armensk eiendom, som hadde pågått over lengre tid. Linoleumen ble revet av gulvene.
Den norske generalinspektøren Nikolai Hoff gjorde seg i
