I det store og hele er jeg fornøyd. Noen ting ville jeg gjort annerledes om jeg hadde skrevet den i dag. For eksempel ville jeg nok ha fokusert litt mindre på det «helt elleville», som Nyhetsspeilet og demoner i Vatikanet, og mer på mer moderate - og derfor langt farligere - konspirasjonsteoretikere, som lyttes til også av «folk flest».
Samtidig gjør dette fokuset boken til et tidsdokument. For i 2013 var det fortsatt denne konspirasjonskulturen som dominerte. I dag derimot, har mange aktører - særlig utenfor Norge - lagt UFOer og chemtrails til side. I stedet har de relansert seg som hvite nasjonalister - rasister altså - og som propagandister for Putins Russland og for Assad-regimet i Syria.
Samtidig ligger det fortsatt et gjennomkonspiratorisk, og ofte antisemittisk, verdensbilde like under overflaten.
Unødvendige navn
Det jeg angrer på, er derfor noe annet; Var det virkelig nødvendig å navngi så mange som jeg gjorde?
Her sikter jeg selvsagt ikke til offentlige stemmer som Johan Galtung, Pål Steigan eller Hege Storhaug. Heller ikke til folk som har verv i organisasjoner. Og selvsagt ikke til utenlandske storheter som Alex Jones og Jeff Rense. De jeg først og fremst sikter til, er folk som var synlige i offentligheten under fullt navn, men som det samtidig var gode grunner til å tro var psykisk syke.
Juridisk hadde og har jeg m
