Fagpressenytt

Unicefs kontorer i Nydalen i Oslo er fulle av farger, planter og bilder av barn. Gjennom vinduene strømmer det magiske, gylne sollyset som av og til bryter fram i novembermørket. Kristin Oudmayer hilser med et generøst smil. Det karakteristiske mørke og krøllete håret, som hun ble plaget for som barn, ligger som en sky rundt ansiktet. Hun er direktør for barns rettigheter og bærekraft og er kjent for å tale barnas sak i samfunnsdebatten, ikke minst når det gjelder utenforskap og mobbing. Hun har sin egen mobbehistorie som hun har delt. Enda mer smertefullt ble det da også datteren hennes ble utsatt. Oudmayer har skrevet tre bøker om mobbing. Men akkurat denne høsten har hun skrevet et innlegg på Facebook som har berørt mange av følgerne hennes.

Hun fortalte om en far, Per Oskar, som levde et vanskelig liv med rus og psykisk lidelse. Hva kunne de skrive i dødsannonsen om en mann som sviktet familien sin?

- Mange syntes det var befriende at jeg sa det sånn som det var. Noen syntes også at det var brutalt. Jeg tenkte på om jeg burde være så åpen. Men jeg orker ikke å pakke det inn. Og så vet jeg av erfaring at det betyr noe for folk.

Oudmayer tror det snakkes for lite om de blandete følelsene som kan oppstå når foreldre dør.

- Alles liv er sammensatt. Når noen dør, har vi en tendens til å bli ekstremt høflige versjoner av oss selv som fokuserer på det positive. Jeg har opplevd det med venner som har mistet foreldre eller andre. Selv om det vært en helt forferdelig familiehistorie, legger man ut en skjønnmalt versjon på Facebook, eller snakker om det slik. Man har behov for å trøste seg selv litt og minnes de fine tingene.

Noen har stilt spørsmål om det var etisk riktig av henne å minnes faren slik:

- Jeg prøver å være sannferdig, og jeg føler jeg må kunne eie min historie, så lenge jeg ikke har dårlige intensjoner. Både broren min og jeg ble overrasket over hvor trist vi syntes det var da faren vår døde, når dette