Fagpressenytt

Itidsrommet 1965-1979 ble det nyregistrert omtrent 24.800 enheter fra 100-serien. I den første fasen skal serien ha grepet en markedsandel på tett oppunder 35 prosent. 135 var i utgangspunktet storselgeren, nærmest perfekt for den gjenomsnittlige, norske bonden, og tilgjengelig helt fram til sommeren 1979.
Det ble i alt produsert 1,1 millioner enheter, hele 413.153 av disse var den legendariske 135. Og hva har ikke denne serien betydd for det norske landbruket? Stikkordene er trofaste slitere, lite plunder og heft, og ikke minst en hydraulisk presisjon, som overgikk alle andre.
Velkjent under det engelske tilnavnet «The red giants» (de røde gigantene), eller DXserien (Detroit Experimental), skulle Massey Ferguson 100-serie avløse de velprøvde 35 og 65, men gradvis også by på en bredere portefølje, i takt med krav i tida. Den nyutviklede 175 (70 hk SAE) ble tildelt rollen som toppmodell.
Filosofien var at 100-serien skulle være en verdensserie, der det nye designet var felles.
Det er ellers verdt å notere at erkerivalen Ford lanserte sin berømte 1000-serie på nøyaktig samme tidspunkt, og etter samme globale filosofi.
Produksjonen i Banner Lane-fabrikken i Coventry startet opp i november 1964. Den offisielle premieren fant sted i desember, under den tradisjonsrike landbruksmessen Royal Smithfield Show i London.
Eikmaskin satte i verk både markedsføring og utleveringer i løpet av februar i 1965.
Modellene 135 (3 syl. 47 hk. SAE) og 165 (4 syl. 62 hk. SAE) fikk norgespremiere på Kongsbergmarken. På sett og vis var det nokså paradoksalt at 100-seriens særpregede identitet, med hovedlysene i grillen, ikke fulgte med til Norge i løpet av de første årene. Her hjemme ble det satset på en enklere grill, og hovedlyk
tene ble montert ut til siden for førervernet. Monteringen var en del av klargjøringa. Dels hadde dette fenomenet med bruk av frontlastere å gjøre, men ved introduksjonen var det også direkte knyttet til norske bestemmelser om en viss avstand mellom hovedlyktene.
Selv om disse bestemmelsene frafalt i løpet av 1960-årene, ble den særegne plasseringen av hovedlys videreført i årevis.
Videreføring i ny drakt Teknisk sett var kjernemodellene 135 og 165 direkte videreføringer av forgjengerne 35 og 65. Barnesykdommer ble derfor et ikke-tema. Det var allikevel to nyheter som ble løftet fram. Den viktigste var «Kraftkontroll», som var et navn Eikmaskin brukte. Utstyret ga for første gang muligheten til å stille inn trykket på vektoverføringa, som ga fordeler, ikke bare for bruk av løfteredskap, men også for sleperedskap og hengerkjøring. Forspranget som Massey Ferguson hadde med sitt spesielle system, ble i realiteten ikke utlignet av andre, før markedet for alvor omfavnet moderne firehjulstrekkere. Den andre nyheten var at de velprøvde Perkins-motorene fikk direkte innsprøyting. Som eier av Perkins siden 1959, var MF først ute med disse.
135 ble levert med 6+2 gir som standard, eventuelt med Multipower 12 + 4, etter tilvalg.
Med Multipower fulgte ei ekstra oljepumpe, som sammen med standardpumpa, ga i alt 15 hk. effekt til hydrauliske motorer/sylindre.
Fra 1969 ble det også mulig å velge 8+2 gir. Den legendariske Perkins-motoren AD 3.152 fikk med årene mer dreiemoment, og et par-tre ekstra hestekrefter.
Eikmaskin la alltid opp sin egen strategi for det norske markedet. Et utslag av dette var at importøren valgte å utsette toppmodellen 175 (Multipower var standard), i det at både denne og den franske 130 ble lansert samtidig i februar 1966, altså ett år etter hovedpremieren. 130 var en direkte videreføring av den lille MF 30-modellen fra den franske Beauvais-fabrikken, med nytt utseende, som s