Begynner å lete etter mobiltelefonen, ligger den ikke i veska? Nei, den ligger hjemme på kommoden. Eller? Jo, den lå der til ladning.
Snur oppe ved kirka, kjører retning hjem og tenker at nå kommer jeg for seint, igjen. Roter litt rundt i alt som ligger i passasjersetet - og der, under skulderveska, ligger mobilen. Vrenger bilen rundt igjen, i retning jobb.
På med øreproppene, ringer faren min.
- Hallo, Berit! svarer han, glad for å få et avbrekk i de lange dagene. Han elsker å prate i telefonen, surrer litt i dag igjen. Han tror han er på jobb, og dagligstua har blitt resepsjonen på hans gamle arbeidsplass.
Jeg avklarer: Stine, som jeg hører i bakgrunnen («Ja, jeg skal hente en Paracet til deg»), er sykepleier, ikke en kollega av ham.
- Ja ja, sier han trøtt, det er det samme hvor jeg er, bare jeg trives.
Fullt i parkeringshuset, må helt opp i øverste etasje. Jeg haster opp gangstien til sykehuset, finner nøkkelkort, går mot garderoben. Har jeg ikke litt vondt i halsen? Nei da, det var likedan i går. Litt tett i nesen? Nei da, ikke tull.
Har jeg ikke litt vondt i halsen? Nei da, det var likedan i går.
Telefonen ringer, fire minutter på tre. Det er Mildrid fra Rådet som ringer, hun lurer på om jeg har fem minutter. Det har jeg ikke.
Vrenger av kåpe, klær, tar på hvite klær og sko, flyr gjennom de lange korridorene og tar heisen opp til tredje etasje. Rekker det; klokka er bare to minutter over tre.
Et kort øyeblikk føler jeg meg som en stjerne - hvitkledde kolleger i rekker på hver sin side i korridoren. Jeg kunne spasert opp til vaktrommet, og det var bare champagneglasset og den røde løperen som manglet.
Jeg gjør ikke det. Jeg stiller meg nederst på rekken, i god avstand fra min kollega. Står med skulderen mot veggen og hører på informasjon fra sykepleiere fra smittevern og nøktern informasjon fra lederen min.
Nå har vi fått nye munnbind av type P2. De skal visstnok gnage litt over neseryggen og kinnbena. Bruk Duoderm som beskyttelse. Ok.
Finner et l
